Gi ungen mat!

Da jeg første gang ble mor i 1990 ble jeg rådet til å begynne å gi fast føde fra babyen var 4 måneder. Selvsagt var det ikke snakk om fulle måltider, men en tilvenning til smak og konsistens på forskjellig fast føde.

Sakset fra Aftenposten: 

Nye ammeråd: Spedbarn kan få fast føde fra de er 4 måneder

Etter flere år med diskusjon og krangling er nå retningslinjene for kosthold til spedbarn moderert. Foreldre som lar babyer smake på mat kan ha god samvittighet.  Men samtidig presiseres det at fullamming til 6 måneder også er trygt. Det nye rådet er at foreldrene kan starte forsiktig med annen mat når barnet er 4 måneder hvis det viser at det trenger mer mat.

Altså ikke noe NYTT råd, men et gammelt som er kommet til heder og verdighet igjen. Nå presiseres det at dette må overveies individuelt for hvert barn. Som om foreldre ikke vet at unger er individuelle. Nuvel, er du så heldig at du klarer å fullamme babyen din – uansett varighet, har du ingen grunn til å slutte med det. De anbefaler fortsatt å amme så lenge som mulig. Det er altså et gammelt, nytt råd med modifikasjoner og forbehold.
Men egentlig er det ganske enkelt: Gi ungen mat! 😉

Kilde: http://www.aftenposten.no/norge/Nye-ammerad-Spedbarn-kan-fa-fast-fode-fra-de-er-4-maneder-606587b.html

Morskap

Firebarnsmor Ashley Gardner elsker barna sine, men også hun trenger litt alenetid iblant. Nå hylles hun for denne ærlige videoen. Video: Youtube/Gardner Quad Squad

Finne opp julen på nytt?

For noen dager siden slo jeg på radioen og kom rett inn i en samtale rundt juleforberedelser før og nå. De diskuterte grunnen til at vi fortsatt holder på eldgamle gjøremål rundt julefeiringen. Da snakker vi her ikke om ritualene for tro eller religion, men om de huslige gjøremål. Som det å vaske hele huset midt på vinteren, – noe som er helt unødvendig å gjøre midtvinters i våre dager. Hus og hjem i det 21. århundre er allerede rene nok. Og hva er greia med lutefisk? Vi har andre konserveringsmetoder som bevarer maten og strengt tatt gjør luting unødvendig.

La oss tenke oss tilbake i tid, – til «riktig gamle dager». Hine hårde dager. De åra det var så bratt… osv.  Det skjedde ikke så mye i løpet av et år, med unntak av et og annet giftemål, en begravelse eller en barnefødsel. Dagene var lange, vinteren og mørketida slet på både humøret og reservene. Utpå vinteren ble man nødt til å slakte en del av dyrene for å spare på fôret, samtidig som det var på tide å spe på maten for folket. Kjøtt og fisk ble saltet og speket, eller gravet og røkt. Det var om å gjøre å være oppfinnsom for å bevare maten best mulig. Gravet fisk startet som en dyd av nødvendighet, ikke for å lage gourmetmåltider.

Det er lett å forstå at vinterblot solsnu«/vintersolverv) var et høydepunkt. – «Nå skjer det endelig noe, folkens! La oss vaske hele huset, ta på oss fintøyet, bake alle de beste kakene, ta fram med fleskematen og feitebrøda! Sola snur! Her skal feires! Vi må fete oss opp for å klare de neste vinterstormene!» Folk trådte til, stod på og fikk alt ferdig til den store kvelden. Årets happening.

I vår tid er det nesten umulig å forestille seg hvor lite ytre stimuli det faktisk er mulig å leve med… For hundre år siden var arbeiderklassens måte å feire jul på ganske spartansk. «Folk flest» hadde ikke så god råd, og det var lite igjen til utskeielser. Men overklassens måte å feire på den gangen likner på en «vanlig norsk jul» i våre dager. Forskjellen ligger i at en god del hadde tjenestefolk som gjorde grovarbeidet for seg. Fine fruer lå ikke på knær og skrubbet gulv.

Idag er vi alle «fine fruer» etter datidens standard, – men ikke «finere» enn at de fleste av oss skrubber gulvene selv.

Vår hverdag freser avgårde, sommer som vinter, og alle sanser fylles av informasjon ustanselig – selvvalgt eller pålagt. Det er mer enn nok å fylle dagene med, og vi (les: kvinner) er ikke «bare» hjemme. De færreste jobber rett utafor/innafor kjøkkendøra  i samme bygda. Enkelte jobber sågar på et annet kontinent. Når vi først er hjemme er det neppe mer arbeid og gjøremål vi har mest behov for. Julestria, het det før. Det er helt unødvendig å kalle det ei strid lenger. Vi kan velge det bort ved å omfavne nåtidens «enkelhet». Likevel gjør vi det ikke … Sitter tradisjonene så hardt i oss at vi ikke kan finne opp jula på nytt? Hvorfor driver enkelte seg selv inn i galskapen med rundvask, baking, sylting og pynting til jul?

Har du forenklet «julestria» for deg selv?