Grønnsaker

En kilde til de store diskusjoner  i mange familier – grønnsaker. Jeg for min del er veldig glad i mange typer grønnsaker og spiser det gjerne. Ikke alle i familien deler min begeistring.

Eldstemann er flyttet hjemmefra nå, men da han var liten spiste han gulrøtter. Ingen andre grønne eller sunne saker fant veien til hans gane. De ble inspisert med argusøyne og definert som uspiselige. Kun gulrøtter falt i smak.

Men så, i 12-årsalderen, begynte han plutselig å spise mange typer grønnsaker. Han gaflet innpå som om han ikke hadde gjort annet hele sitt liv. Jeg ble selvsagt svært overrasket. Jeg begynte å spørre hva han hadde fått servert når han var på besøk hos kameratene og fikk middag der. Det viste seg at bestevennens familie hadde litt annen type middagsmat enn hjemme hos oss. Der ble grønnsakene ofte servert som småbiter, gjerne i gryter og supper. Han hadde da  funnet ut at grønnsakene faktisk smakte godt – sammen med noe annet – omtrent som krydder i maten.

Eksemplets makt

Den egentlige årsaken til at eldstemann begynte å spise grønnsakene var selvsagt at kompisen spiste grønnsaker. Og likte dem. Så ville vel ikke han være noe dårligere. Eksemplets makt…. (Takk, H……!)

Da Mellomsten vokste til håpet jeg at han skulle ta etter storebror, men den gang ei. Han kunne visst rett og slett ikke fordra grønnsaker. Ikke engang gulrøtter. Som baby spyttet han grønnsaker ut igjen med et bebreidende blikk på den som måtte prøve å lure på ham denne usle maten. For jeg prøvde selvsagt på alle måter å «lure» inn litt grønnsaker, men det nyttet ikke.

Det hjalp jo heller ikke at far ikke er spesielt glad i grønnsaker. Ikke mye hjelp å få der i gården. Hvordan skulle han kunne oppmuntre guttene til å spise det han selv ikke spiste? Selv om han spiste noen grønnsaker, holdt det absolutt ikke til å overbevise guttene…

Siden jeg var blitt vant til de tre gutta mine og deres forhold til grønne, sunne saker ble jeg totalt overrasket av veslejenta. Som ettåring tok hun godt tak i stilken på de små brokkoliduskene, duppet dem i sausen og stappet dem velvillig i munnen med et fornøyd uttrykk i ansiktet. Kålrot, gulrot, erter og gulrøtter forsvant på samme vis. Det er bare noen få grønnsaker hun ikke spiser.

Jeg begynte å legge grønnsaker på tallerkenen til Mellomsten og sa det var «pynt». Han kunne godt smake på hvis han ville, men det skulle i alle fall ligge der og pynt opp maten hans. Det syntes han var greit. Maten så jo finere ut på tallerkenen – med farger og «pynt». Etter å ha gjort dette noen uker, så jeg at han av og til tok en grønnsak på gaffelen, dyttet den i saus og sugde av sausen. Grønnsaken ble oftest lagt tilbake eller brukt om igjen som «slikkepinne». Men han vennet seg til smaken, for etter hvert spiste han også noen biter av og til.

Nå er Mellomsten blitt tretten år. Han er fortsatt ikke så glad i grønnsaker, men har i hvert fall funnet noen han liker. I fjor sommer fant han for eksempel ut at salat av typen «Crispi» er godt. Den knaser skikkelig høyt og er nok «morsom» å spise. Han henter ofte denne salaten når vi handler. Grønnsaker generelt er han fortsatt ikke glad i, men spiser det fordi han vet at det er sunne vitaminer i dem.

Far i huset er ingen stor grønnsaksspiser, men spiser stort sett det som settes fram. Far og sønn har en «konkurranse» gående: «Jeg kan spise det du kan spise!» Eksemplets makt… virker begge veier.

Legg igjen en kommentar