Å velte melkeglass

En gang da jeg var rundt 10 år var jeg på besøk hos en klassevenninne. Det var sommer, varmt og sikkert skoleferie. Vi lekte sammen ute. Hadde dilla på å hoppe strikk den sommeren. Så ropte moren hennes oss inn for en matbit. Det var dekket på kjøkkenbordet med to store melkeglass, syltetøy og «sikkert hundre» vaffelplater lå på en tallerken midt på bordet. Vi satte oss ved bordet og tok for oss av vafler med deilig syltetøy. Vi skravlet ustanselig. Det var så koselig! Moren til jenta stod og tørket kopper ved oppvasken. Plutselig veltet venninnen min melkeglasset sitt. Melken skvatt utover hele bordet og rant ned på gulvet der den ble til en stor, hvit sjø.

Hjemme hos meg skapte ikke slike situasjoner særlig kommers. Sånt skjer jo, og det er vel aldri gjort med vilje. Mamma pleide bli litt irritert, men tørket bare opp igjen og sukket kanskje littegrann. Derfor kom det som et sjokk på meg det som nå skjedde i dette hjemmet.

Moren kastet fra seg kjøkkenhåndkleet i oppvaskkummen, tok to lange steg over gulvet og trev tak i datteren. Hun dro henne etter genseren ut på rommet hennes og stengte døra med et smell! Så kom hun tilbake på kjøkkenet mens jeg hørte venninnen min hylte fra rommet sitt. «Du bør vel gå hjem, du nå?» sa hun til meg. Det var ikke et spørsmål.  Stiv av skrekk nikket jeg og kom meg raskt bort derfra. Jeg dro aldri hjem til denne klassevenninnen igjen.

Som et resultat av blant annet denne episoden er jeg blitt til en enda mer avslappet versjon enn min egen mor. Der hun ble irritert, blir jeg lattermild. Der hun sukket, begynner jeg å le. Jeg husker godt en gang da min egen datter hadde besøk. Situasjonen liknet ganske mye på minnet mitt over. Vafler, syltetøy og melk – samt et par skravlende jentunger. Plutselig velter gjesten melkeglasset så melken bløter hele bordet, pålegg, asjetter, duk og det hele.

Datteren min ser på den store «katastrofen» og sier: «Oj! Ville du ikke ha melk?» Så lo vi alle sammen. 

Kua må huske at hun har vært kalv. 

Legg igjen en kommentar