Kroppsfiksert pubertet

Å ha barn på full fart inn i puberteten er ikke for pyser. Det er så mange spørsmål, utfordringer, påvirkninger – men mest av alt – usikkerhet.

«Er jeg normal?»

Hvem har vel ikke stilt seg selv det spørsmålet i løpet av puberteten og tidlige tenår?  Men hva er normalt? Og hvem bestemmer hva som er normen? Hva påvirker ungene våre til å begynne å tvile på om de har en normal kropp? Hvordan kan vi som foreldre være gode forbilder? Hvordan kan vi påvirke barnas syn på kropp slik at de klarer å bli glad i den kroppen de har?

Skremmende lesning i denne bloggen og en kan lure på om jenta har skjønt hva kroppen trenger for å fungere?  Og når målet er å bli så tynn at man nesten forsvinner – hva ligger bak? Forskning viser at 90 % av alle som får en spiseforstyrrelse startet med en planlagt slankekur.

Det er ingen tvil om at personen på bildet til venstre er sykelig tynn. Du ser det, jeg ser det. Men selv ser hun det ikke.

Hun synes det er vakkert og har sine forbilder som hun forsøker å nå opp til. Men – hvordan skal hun kunne vite hvordan hun egentlig ser ut – hvis hjernen hennes forvrenger speilbildet hun ser?

Snakk!

Jeg begynte ganske tidlig å snakke med ungene om å akseptere kroppen sin som den er, være glad i den og passe godt på den. Spise sunt og røre på seg, og alt det der… Dette var før de lærte om pubertet og seksualitet på skolen, mens de ennå gikk på småtrinnet.

Jeg snakker ofte med ungene om at de må prøve å holde fast på den følelsen av velvære i egen kropp som vi har som småbarn. Da forundres vi jo over hva denne utrolige kroppen vår er i stand til å klare. Tenk bare på et barn på 4-5 år. Hun er verdensmester og kan hoppe sååå høyt, og han er sååå sterk som kan løfte denne steinen!

Etter som ungene vokser til må de bli kjent med kroppen på nytt. De må klare å akseptere sine lange armer og bein, valpefett, kviser, hår på rare steder og uvante kroppslukter. Når det passer seg slik, eller de spør, forteller jeg enkelte episoder og opplevelser fra min egen pubertet. Det kan virke som det hjelper dem videre noen ganger, det å vite at det de opplever eller føler er normalt.

Jeg har oppfordret ungene til å sjekke ut nettsider for unge, men å komme til meg eller faren  med spørsmål som angår dem selv personlig. De kan godt lese om hva andre opplever, men de må være klar over at ikke alt som står på nettet er fakta. (Nettvett) I enkelte tilfeller kan et besøk hos allmennlegen være til hjelp når ungene har bekymringer.

Det er ikke lett å gå gjennom puberteten, – verken for de unge eller oss foreldre. Press og påvirkning fra samfunn, media og venner er sterkt. Du må være filteret som sorterer fakta fra fiksjon, sunt fra usunt, – normalt fra unormalt.

Kroppsbildet

Vær oppmerksom på hva du formidler til dine barn og vær varsom i uttalelser om egen og andres kropp, vekt, utseende, osv. Holdningene dine påvirker hva ungene tenker om seg selv – og andre. Hvis du uttrykker misnøye, påpeker feil og mangler ved din kropp er sannsynligheten stor for at ungene dine blir kritiske til sin kropp også. Mange tenåringer utvikler spiseforstyrrelser. Spesielt jenter er utsatt, men gutta er på tur etter. Kroppsbildet vårt forvrenges i puberteten.

Som 12-åring oppfattet jeg meg selv som «blubbete», men ser jo på bildene nå i dag at jeg var slank og nett. Det var ingenting «til overs» på kroppen min, men tvert i mot runde blivende kvinnekurver. Det kunne jeg ikke se da! Jeg så bare at buksene mine plutselig strammet veldig over hoftene/rumpa, at genserermene laget merker rundt overarmene, at magen var rund og ikke flat, … Så jeg sa til meg selv at jeg var feit og stygg. Og trodde på det lenge, men et års tid senere innså jeg (endelig) at jeg hadde fått kvinnelige former, var fin og slank, – slett ikke stygg – og i hvert fall ikke overvektig.

Datteren vår er i en periode der hun ikke vokser særlig i høyden, mens kroppsfett lagres på uante steder. Hun er ganske misfornøyd, men har slått seg til ro med at hun ennå skal vokse en god del i høyden. Hun har kommet fram til at det er farlig å slanke seg når man vokser (min påvirkning), men at det er lurt å spise sunt til hverdags og å ha en «svettings» (aktivitet) hver dag.

Når det gjelder sønnene mine har jeg ikke opplevd at de har vært så intenst opptatt av vekt. De har vært mer opptatt av hvor høye de er, om de er bredskuldret, har store muskler, er sterke, osv. Gutta bekymrer seg mest for kviser, kroppsbehåring, størrelsen på diverse kroppsdeler, … (- uten at de sier så mye om det til mor, da). Gutta er opptatt av hudpleie og vil gjerne lære hvordan de kan pleie huden når de får kviser.  Jeg sier når, for veldig mange gutter får kviser pga de store mengdene hormoner under puberteten. Viktig å presisere dette for guttene – det er ikke bare kostholdet som avgjør om du får kviser eller ikke.

Mentalt

Hjernen vår (psyken) modnes saktere enn kroppen og det kan oppleves direkte skremmende når kroppen har en periode med brå vekst. Det er lurt å være litt oppmerksom på matvaner, speil-bruk, klesstil, osv når du har barn i puberteten. Faresignalene er mange, men de kommer umerkelig og kan være vanskelige å oppfatte i en travel hverdag.

Du som forelder påvirker ungene mye mer enn du tror. Det du sier kan se ut som det preller av der og da, men det siger inn til slutt. Hvor ofte har du ikke hørt deg selv si det samme som din egen mor?

Casa Kaos

Oh, som jeg gruer meg til jenta mi blir tenåring og jeg må forholde meg til sånne ting. Heldigvis er det mange år til ennå. Jeg innbiller meg at jeg skal klare å bygge opp selvtilliten hennes slik at hun ikke blir en av dem som slanker seg syk. Men det har vel de aller fleste mødre tenkt…også de med barn med spiseforstyrrelser.

Lammelåret

Takk for lenke til meg!
Jeg liker bloggen din så godt at jeg har anbefalt den videre, synes flere burde lese hos deg!

Jeg er opptatt av at vi legger størst vekt på hvordan kroppen virker og gjør ting som gir oss glede. Det er så enormt stort fokus på hvordan kroppen ser ut og på tilfredsstillelse av andre, og hvordan kroppen kan brukes for å oppnå det man vil (alle disse nakendamene) at hvis vi skal få inn budskapet om egenverdi og glede ved fysisk aktivitet så tror jeg vi må starte tidlig. Dersom gi legger til rette for at ungene kan få et naturlig og godt forhold til kroppen tror jeg de står mye bedre rustet til å motstå presset som kommer for fullt tidlig i tenårene. Vi bør helst starte så tidlig som mulig.

Ellers: Godt innlegg!

Legg igjen en kommentar