Personlighet og sosial kompetanse

Leste denne artikkelen «Niåring i utakt» og synes den tar opp et svært viktig tema: Hvor mye skal vi gripe inn i barnas sosiale kompetanse og utvikling?

En mor har skrevet til Jesper Juul fordi hun er bekymret for sin datter. Jenta trekker seg tilbake i stedet for å hive seg inn i leken. Hun ser ut til å foretrekke å leke med guttene fremfor jentene. Moren er redd for at datteren skal falle helt utenfor det sosiale samspillet med jevnaldrende og spør:

Hvordan kan vi best støtte henne slik at hun får mer mot og tro på seg selv, og tør å kaste seg ut i tingene? 

Jesper svarer blant annet:

Er det reelt et problem for barnet, eller er det et problem for oss? Og hvis det er et problem for datteren din: Er det også ensbetydende med at hun gjerne vil ha hjelp?

Vil jenta ha hjelp? Det meget mulig at hun selv ikke føler seg utilpass eller oppfatter dette som et problem. Hun er ni år og det ville være rart om hun ikke har gjort seg opp noen meninger selv. Juul oppfordrer foreldrene til å bli bedre kjent med datteren. Akkurat det der skjønner jeg ikke. Kjenner de ikke datterens personlighet?

Alt jeg påstår og skriver er utfra egne erfaringer (jeg har ingen andre…) – og det er fullt mulig jeg tar feil – men min påstand er at personligheten er medfødt. Personlighet og sosial kompetanse henger nøye sammen.

Vi kan lære sosiale spilleregler, utvikle gode evner på ulike områder og få mange slags «kompetanser», … men personligheten vår  vil alltid farge vår måte å se verden på. Med mindre du gjennomgår hjernevask kan du ikke endre personlighet.

Ulike personligheter

Personligheten til ungene våre var veldig tydelig alt fra de var babyer. Som baby ble for eksempel Mellomsten veldig skremt hvis mange snakket samtidig, ble urolig av ukjente lyder og begynte å gråte hvis fremmede så på ham. (Han var en dukkesøt baby og fikk mye oppmerksomhet – stakkar!) Han måtte skjermes, men også lære å være sosial.
Minsten «samtalte» fra hun var et par måneder, kviknet til når hun hørte stemmer og ble så blid som ei sol om fremmedfolk tittet ned i vogna til henne. Hun måtte skjermes, hun også, slik at dagen ikke ble for sosialt.

– Der Minsten stormer fram og selvsikkert kaster seg uti, er Mellomsten en avvendtende observatør. Minsten elsker mye folk og stor ståhei, og vil også gjerne bli lagt merke til. Mellomsten blir veldig utilpass i folkemengder og vil helst være litt  anonym.
– Likevel kan ultrasosiale Minsten stortrives i sitt eget selskap og kan kose seg i timevis mens hun sysler med sitt. Mellomsten kan absolutt ikke fordra å måtte være uten kompisene i lengre tid, kjeder seg lett og syns det er trasig å måtte gjøre ting alene.

Gjennom årene blir personligheten vår mer og mer tydelig. Selv om adferden vår kan endre seg etter hvert som vi får mer livserfaring og sosial kompetanse, vil vi likevel beholde vår grunnleggende personlighet. 

Er enig med Juul her: Snakk med ungen din og bli kjent med hennes personlighet og tankeverden. Det er slett ikke sikkert at hun ser situasjonen slik som mor/far gjør – eller at hun trenger hjelp for å takle den.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/38bc4837611f2b448dffc913d2f31c5ceaf43ca8

~Trollmors tanker~

Er enig med deg i mye her. Men tenker at det er fryktelig vanskelig å være foreldre dersom barnet ikke er helt som det store flertall, om jeg kan si det slik. Som forelder er et lett å ta på seg skyld, og lete etter andre måter å oppdra på. Det stilles store krav både til foreldrerollen og til det å være barn i dag. Man kan lett kjenne seg usikker. Har selv barn som er ulike som natt og dag, og tenkt mye på hvorfor de ble som de ble. Synes svaret til Jesper Juel var veldig godt.

Lammelåret

Barn har personlighet og noen er tydeligere enn andre. Jeg tror kanskje at Juul mener at vi må prøve å se og forstå barnet og ikke anta at det har samme behov som vi selv har. Samtidig skal vi være oppmerksomme på at barn er flinke til å tilpasse seg det de tror forventes av seg. Barn vil være flinke. Det kan være en utfordring for foreldre når vi tror vi ser barnet, men i virkeligheten ser våre egne behov adoptert av barnet.

Barn er ikke bare et resultat av den oppdragelsen det har fått og av gener, personligheten er vel så viktig.

Legg igjen en kommentar