Blogging mamas og glansbildetolkninger


Debatten om mammabloggene og glansbildebloggene fortsetter. For min del startet den i juli da Dagbladets lørdagsmagasin hadde en artikkel om «mammablogging» – Familielykke fanget på nettet.

Jeg skrev innlegget «Blogging mamas» i den sammenheng. Det er tåpelig å antyde at mammabloggerne har skylden for at andre føler seg mislykket når de leser bloggene og får inntrykk av at livet skal være perfekt og idyllisk. Normalt oppegående mennesker forstår at en blogg ikke blottlegger alt som skjer i en familie eller i et hjem. Jeg har ingen tro på at noen kan føle utilstrekkelighet av å lese om en annen persons hverdagsgleder.

Jovisst er det mange flotte interiørbilder, men jeg for min del inviterer aldri naboen inn for å se på hybelkaninene under sofaen. Og klart jeg villig forteller hele verden om hvor fantastisk snille og veloppdragne ungene mine er, – andre trenger ikke vite detaljer om deres (eller mine) mindre appellerende sider.

Jeg føler ikke noe som helst ansvar for at naboen føler seg mislykket når hun IKKE får vite om personlige problemer, skitne badekar og hybelkaniner, falleferdige vindusposter, rotete klesskap, ungenes dårlige dager, mitt siste sinneutbrudd, klesvaskhaugen på vaskerommet, …

Jeg er helt sikker på at hun skjønner slikt også forekommer hjemme hos oss, – selv om hun ikke sier noe om det. «Usynlige lesere» er de som leser bloggen min og aldri legger igjen en eneste kommentar. Har jeg ansvar for deres livssituasjon og verdensbilde, kunnskapsnivå og kritiske evner? Skal jeg publisere artikler, bilder og anekdoter fra alt det som ikke er bra med mitt liv og i min hverdag – av hensyn til noen som overhodet ikke gir lyd fra seg?

Tull og tøys!

Debatten fortsetter:

Legg igjen en kommentar