I min hage

I dette villnisset av en hage vokser mine vakreste planter.

Overalt og ingen steder.
Noen steder, men ikke under parasollen.
Gå ned på kne – de er så bittesmå,
og du må se ordentlig etter.
Ugressblomster?
Det kommer an på øynene som ser.

Ubeskårne epletrær
bærer sine frukter som de vil.
De største henger høyt
og er søtet av solen.
Fristende. Uoppnåelige.
Jeg skulle så gjerne.

Buskene er min hages øyenbryn – buskete og barske.

Grener og bladverk strekker seg
dovent utover kantstein og plen.
Bryr man seg om manerer?
Ubehøvlet strutter de av livsglede,
og utfolder seg som de vil,
til glede for seg selv – og meg.

For innunder uregjerlige kvister, og bak ugresset ved veggen,

der fins det massevis av små,
søte og røde hemmeligheter.
Tykke, solbrune barnefingre
plukker ivrig og knisende
mens knær og strømper blir fulle
av den grønne sommer.

Snakk ikke til meg om villniss, om hagepryd og stas.

Hagen er til for meg og mine
– ikke for alle andre
som haster forbi og slenger øyekast
over hekken som er skjev.
Min hage er til å leve i,
spise av og glede seg over.

Se – ungenes tulipaner har sprunget ut på tvers!

Så fint det ble, mamma –
de støtter seg til hverandre
akkurat som gamle folk!
sier veslemor og er fryktelig stolt.
Det er fint å hjelpe hverandre,
sier hun og tenker en stund.

I dette villnisset av en hage – av et liv,
lever og vokser mine aller vakreste utspring.
Hagen er deres, vår og min,
her folder vi oss ut.
Gå ut i hagen – grav, plant
og lag en hage på vers.

 

Legg igjen en kommentar