Lær ungene folkeskikk

Barn skal ses, men ikke høres. Gammelt jungelord. Veldig gammelt faktisk. Det hender jeg sier det som spøk til ungene når de rappmunnet oppsummerer meg i én setning – og tar meg heeelt på kornet…

I gamle dager var ikke alt så mye bedre

I riktig «gamle dager» var det god folkeskikk å ikke blande seg inn i samtalen når mor og far hadde besøk av andre voksne. For mindre enn 30 år siden var det god folkeskikk å stå ved pulten om morgenen og vente med å sette seg til læreren hadde sagt «god morgen». Hvis rektor eller andre lærere kom inn reiste vi oss opp. Vi sang en sang før maten og noen ganger om morgenen, vi holdt oppe døra for nestemann (når vi husket det), ventet på tur, hilste på voksne vi kjente, hjalp  den som bar tungt, sa takk og værsågod, avbrøt ikke når en voksen snakket, …

Vi lærte å bli sosiale vesener som kunne samhandle med andre og utviklet vår sosiale intelligens så vi kunne takle ulike situasjoner. Men (for det er et stort men der) selv om mange konflikter ble unngått ved hjelp av ren høflighet og innlært handlingsmønster, ble også overdreven høfligheten årsak til at problemer ble tiet i hjel. Uenighet forble uløst. Urettferdighet ble ikke rettet opp og urimelighet ble aldri korrigert.

Som barn hadde du ingen rett til å bli hørt. Du hadde å innordne deg og adlyde, ellers … God folkeskikk er heldigvis (!) ikke akkurat det samme i dag som for noen tiår siden. Samfunnet har endret seg, sosiale regler er forandret og barn skal både høres og ses.

Fra folkeskikk til sosial kompetanse

På én måte var det kanskje enklere å være oppdrager i «gamle dager» da foreldre-/voksenrollen var mer tydelig enn i dag. Nå kommer det råd og veiledning fra alle kanter, og det er ikke så lett å finne ut hvem man skal høre på. Det blir å føle seg frem, prøve og feile. Ofte ser vi ikke feilvalgene før lenge etterpå.

Barn i dag har generelt ganske stor sosial kompetanse i forhold til da jeg var barn (for 35-40 år siden). De aller fleste barn er høflige, morsomme og flotte unger med oppførsel som speiler deres alder og forutsetninger. De har sine meningers mot og de tør å si stille spørsmål ved etablerte, uskrevne regler.

Barn som protesterer mot regler og bestemmelser har alltid en grunn. Noen ganger kan årsaken ligge i den voksnes måte å håndheve reglene på, manglende forståelse for reglene, inkonsekvens, usikkerhet i forholdet mellom barnet og «oppdrageren», …

«Barn som blir respektert, lærer å respektere andre», er en sannhet med modifikasjoner. Respekt er ikke bare noe du viser andre, det er også noe du må gjøre deg fortjent til. Respekt betyr å se en gang til. Hvis respekten kun går i barnets favør og hindrer deg i å veilede og oppdra barnet, er det duket for mange års frustrasjon.

Og motsatt – hvis du hele tiden krever at barnet respekterer deg, kan du få motsatt reaksjon; Barnet slutter å vise respekt for både deg og regler, trekker seg unna rent fysisk eller tar emosjonell avstand. Ut fra alder og modenhet vil barnet bruke de metodene det kjenner til for å protestere, – fordi h*n ikke får nok plass i situasjonen eller relasjonen.

Hvis det er vanskelig å få barnet til å følge en regel, bør en se en gang til på regelen og måten den iverksettes på. Hvis barnet ikke har forstått formålet med regelen vil det ikke ha noen grunn til å overholde den.

Trass og opprør

Hva kan skje om du krever at 3-åringen din takker for maten? Jo, du kan risikere å bli sittende ved bordet i timevis…  Det er lurt å gi plass for noe lempelighet, ta hensyn til alder og dagsform. Glem ikke kommunikasjon. En 3-4-åring forstår unntak fra regler. «Jeg ser du er fryktelig trøtt. Værsågod, du gå fra.»

«Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør

Uttrykket er humoristisk – og et spark til oss voksne. Fra de er bittesmå lærer barna ved å observere deg og kopiere det du gjør. Klart det er søtt når lillemann på ett later som han skriver på datamaskinen og drikker kaffe. Det er underholdende for både oss selv og besøkende. Det er ikke like gøy når han etterlikner fars kjefting og mors slamring med dører…

De fleste barn er høflige og viser god oppførsel når det forventes av dem. Når de besøker venner er det en stor sannsynlighet for at selv den mest trassige og obsternasige pode er langt høfligere enn hjemme hos seg selv. Det har med forventning og vaner å gjøre. Når barn må forholde seg til mennesker de ikke kjenner så godt, blir de noe mer avventende. De blir observatører – se og lær. Dette er et instinktiv oppførsel alle mennesker har. Og når de er i obervasjonsmodus er de mottakelige for læring. Instinktivt hermer de etter menneskene rundt seg.

Barn oppdrar hverandre

Minsten (6) hadde besøk av et par venninner. Det var første gangen de var på besøk og det var litt stas å få invitere dem inn på middag. I det de kom inn slengte den ene jenta igjen ytterdøren så entréspeilet skjalv av skrekk og koppene danset i skapet. Jeg hoppet høyt der jeg stod på kjøkkenet vegg i vegg. Irritert var jeg på tur til å gi dem en oppstrammer, men så hørte jeg Minsten;
– «I huset vårt slamrer vi ikke dører. De skal vare i mange år, vet du.» sa Minsten veslevoksent. Etterpå instruerte hun hvor venninnene kunne henge fra seg tøyet og sette skoene: «Heng jakka di her, så slipper du at den detter ned.» og «Sett skoene sånn for ellers snubler vi bare i dem når vi skal forbi.» Jeg senket skuldrene og dekket på bordet. 

Disse to venninnene hengte (nesten) alltid opp jakka og satte skoene pent når de kom på besøk senere. I følge moren deres gjorde de aldri det hjemme hos seg selv. Der slapp de alt rett ned og skrek bare «Nei!» når hun bad dem rydde etter seg. Hun spurte hva vi gjorde for å få det til – uten å mase og kjefte. Jeg sa som sant var; «Jeg har fortalt hva jeg forventer at de klarer.»

Jeg forventer at barna mine tar av middagsbordet når jeg ber dem om det. Jeg forventer at de rydder etter seg, at de bærer inn ved, hjelper til med handling og matlaging, går ut med søpla, at de takker for maten, at de slår av datamaskinen når de får beskjed om det, at de er høflige mot hverandre og viser respekt for alle, at de overholder «husregler», at de kommer med forslag til løsninger, …

Hvorfor gjør barna som de får beskjed om? Fordi jeg forsøker å innnfri deres forventninger. Barna forventer at jeg (som mor) oppdrar dem, setter grenser, hjelper dem, hører på dem, irettesetter dem, roser dem, koser med dem, lytter til dem, interesserer meg, trøster, ordner opp, …

Når jeg ber dem gjøre noe spør jeg ikke, men gir beskjed om at de skal – på en høflig måte. «Kan du hente klesvasken – når du har avsluttet  den siden i bladet ditt?» Ved å vise respekt for deres aktivitet og være høflig blir barna mer  positive til å hjelpe til. Uten kjefting og mas.

«Hos oss hopper ingen i sofaen», sa jeg til en sprettball på 5 vintre. Hun fortsatte å hoppe: «Det gjør vi hjemme hos oss!» Jeg gikk et skritt nærmere og sa litt lavere: «Nå er du hjemme hos oss». Sprettballen sluttet å hoppe. «Hvorfor ikke det?» spurte hun forundret. «Fordi jeg har bestemt at hjemme hos meg skal ingen hoppe i sofaen. Jeg liker sofaen min og vil ha den fin lenge.», svarte jeg. «Ok», sa hun, like blid, og klatret ned. 

Vær et godt forbilde – husk at du blir observert… 😉 Og glem ikke at humor kan løse tilløp til konflikter og krangel.

Om barn og oppdragelse:

 

Casa Kaos

Så bra skrevet!
Denne oppdragelsen er så vanskelig til tider. I hvert fall hvis man skal høre på det alle ekspertene sier og mener. Man kan jo risikere å bli helt forvirret.
Heldigvis kommer man langt med sunn fornuft. Alle barn er forskjellig og det er jammen vi foreldre og.

MandagsMor

Det er ikke så lett å være oppdrager, nei. Også blir du liksom «aldri» ferdig. Selv om ungene vokser ut av trassalderen, vokser de seg inn i en ny «…alder» av ett eller annet slag. Med snart to tenåringer i huset ser jeg for meg nye runder og nye måter å finne ut av ting på… *sukk*

Legg igjen en kommentar