Storlåtte barnebursdager – Inkludering eller hykleri?

For noen dager siden siden leste jeg et innlegg hos Foreldremanualen som skrev om Barnebursdagen da ingen kom. Min kommentar fikk et par svar, blant annet at jeg har en «lite inkluderende tankegang» og at det er synd på de barna som «ikke fikk noen invitasjon – igjen». Jeg tror ikke de som ga meg tilsvar har lest gjennom hele kommentaren min.

Inkludering er å favne alle, – men ikke alle på én gang hver gang. 

Vi inviterer kun noen få barn til bursdager hos oss. Vi har bedre plass nå enn tidligere, men vi velger å ha små barneselskap lievel. Når de få bursdags-invitasjonene blir levert  har vi sammen med ungene sett over navnelisten flere ganger.

Minsten f.eks. er jo bare ei lita jente. Når hun velger ut gjestene har hun sine barnslige motiver for å velge akkurat disse personene. Hun må derfor ha voksen hjelp til å forstå egne og andres følelser. Hun får ikke velge helt fritt etter eget hode (les: hjerte).

Jeg hjelper henne å tenke igjennom hvilke motiver hun har. Er det overfladiske, sosiale årsaker = typisk «jentemafia»? Er det på grunn av ting som er sagt og gjort siste uka? Hva har skjedd gjennom året – siden sist bursdag? Er det ikke lenge siden NN var invitert? XX var en god venn og hjalp deg da du hadde problemer med …». ZZ er ny i klassen. Det er mange hensyn å ta.

Jeg kjenner til hennes forhold til venner (og uvenner) og ofte noe om det som ligger bak når hun ikke ønsker å invitere en person. Jeg kjenner foreldrene, noe av familiesituasjonen og kan litt om ungenes «historie». Gjestelistene blir mer og mer kompliserte for hvert år og noen ganger dukker det opp overraskelser for mor.

Det er spennende å følge med på hvordan de utvider sin sosiale horisont fra år til år. I fjor ville Mellomsten invitere en klassekamerat som aldri har vært en hyppig omgangsvenn. De har lite felles interesser, men har et nøytralt med-elevforhold. Overrasket spurte jeg hvorfor han ville invitere akkurat ham (og håpet det ikke bare var fordi han er en av de kule gutta). «Faren hans har flytta fra dem. Kanskje han trenger noe koselig å tenke på?», var svaret. Han har altså skjønt at også de «kule gutta» trenger å bli tatt vare på.

Skal barn tvinges til å invitere alle og enhver til sitt eget selskap?

De inviterte barna er et utvalg av klassekamerater og andre som ungene omgås til daglig. Hvem de inviterer varierer fra år til år. Vennegjengen endrer seg fra tid til annen, men mange blir invitert oftere enn andre fordi de er mest sammen med ungene eller ofte er på besøk. Noen «bor» nærmest hos oss i perioder. Andre ser vi kanskje så å si aldri, mens de er mye sammen i skoletida.

Skal barn tvinges til å gå i selskap til folk de ikke synes noe om?

Jeg har et ganske klart bilde av hvilke unger som absolutt ikke liker ungene mine og hvem f.eks. i klassen som mine unger slett ikke liker å omgås. Her må nevnes at vi har hatt mobbesaker i klassene til alle tre ungene. Det er saker som vi har måttet ta tak i, men (som gjennom kommunikasjon og samarbeid med de andre foreldrene og skolen) er blitt håndtert og «løst». Jeg skriver «løst» i hermetegn, fordi dette handler helst om å få ungene til å akseptere at de er forskjellige (og at de ikke trenger å like hverandre en gang!) – men de skal alltid respektere hverandre.

Å invitere hele klassen/barnehagen er helt utelukket. Det å bruke masse penger, tid og ressurser på en helt vanlig bursdag synes jeg er bortkastet. Dagen kan markeres og gjøres koselig, men en hesblesende, storslått feiring hvert eneste år er noe ordentlig jåleri.

Skal barn tvinges til å gå i selskap til folk de ikke synes noe om?

Enkelte får sjelden eller aldri invitasjon fra våre unger, – og våre unger blir heller ikke invitert alltid (eller aldri). Det er naturlig. Noen ganger får de invitasjon fra noen de ikke har lyst til å omgås og ikke vil takke ja til. Da må de si nei takk – enten direkte eller via en høflig sms. Ingen vil være den som står der og venter uten at noen kommer, så da skal ikke ungene risikere å være med på at så skjer heller. Invitasjoner skal besvares – alltid.

Hvis ungene mine ikke kan akseptere avslag eller å stå utenfor må vi foreta en ny realitetsorientering.

Å innbille ungene at alle andre mennesker liker dem er å gjøre dem en bjørnetjeneste, – å sy sosiale silkeputer under armene deres. Vi må gi unger sosial kompetanse i stedet for å utstyre dem med en selvforherligende selvopptatthet. Klart de skal vite at de teller med og at de er viktige små personer, men vi må også lære dem å møte motgang. Lære dem at de ikke er like viktige hver gang og i alle sammenhenger. Vi må lære unger at det er ok å stå utenfor og at det er greit å ikke være i den «kule gjengen». Hvis de lærer å bli akseptere og respektere seg selv klarer de også bedre å respektere andre.

Å invitere hele klassen på barnebursdag er ikke inkludering, – det er hykleri.

Fru Jacobsen - Mer enn en mammablogg

Her hos oss er to skoler nå slått sammen og det er ca 50 stk i hver klasse. Og det har ikke vi mulighet til å ha her. Om vi vil aldri så mye og vi leier ikke store lokaler for å ha barnebursdag. Så når ungene begynner i skole og bgh så blir det spennende hvordan vi gjør det 🙂

Sparringmamma

Minefelt!

Her tar du opp et emne som det kanskje alt for sjelden snakkes om.. ?

Setningen din om «å sy sosiale silkeputer» under armenes barn, er vel verdt å dvele over. . Vi ønsker alle det beste for ungene våre, men KANSKJE er erfaringen å ikke alltid bli invitert i alt nyttig, med tanke på det videre livet…? Men ingen enkel diskusjon! Å trøste førsteklassingen som ikke ble invitert i bursdag med at «sånn er livet», er kanskje enklere i teori enn i praksis..

Med interessant diskusjon!

MandagsMor

Minefelt, helt klart. Er nesten så en kan tro at jeg støtter mobbing og sosial utstøting… En skal støtte og trøste, men ikke være så feig at man glatter over enhver bump på veien. Ungene skal gå langt – og lenger enn oss…

Guttemamma

Mine gutter inviterer alle guttene i klassen. «Å invitere folk man ikke liker» og å «måtte gå i salskap til folk man ikke liker» er like gjerne et voksenperspektiv. De yngste barna går som regel overens med de fleste, og å inkludere i bursdagsselskaper forsterker barnas sosiale evner og et godt felleskkap i klassen. Jeg tør påstå at det er mindre (kanskje ikke noe?) mobbing i klasser der alle inviterer alle. Det er ikke like lett å plage noen man har vært hjemme hos og hilst på foreldrene og søsteren til.

MandagsMor

Der ER vanskeligere å plage noen man har vært hjemme hos, helt klart. Som jeg skriver i innlegget: selv tidligere uvenner og sporadiske omgangsvenner er invitert hver sin gang. Det er derfor det funker å invitere barna etter tur, slik at alle får vært med på bursdag. Å invitere kun noen få slik vi gjør forutsetter at du kjenner alle ungene – og deres foreldre.

Jeg mener at unger som som føler seg utafor i klassen, gjør det selv om de blir invitert. At ALLE inviteres på bursdager betyr ikke at alle forskjeller og erting eller mobbing forsvinner.

Å invitere noen få, trenger ikke å bety at man utelater f.eks en av jentene hver gang. (Det ville jeg aldri tillatt mine barn å gjøre!) Det dreier seg om å invitere f.eks. halvparten av jentene/guttene i klassen, eller en kjønnsblandet gruppe.

MandagsMor

Apropos storslåtte barnebursdager:
VG skrev i går (15/10) om «Bursdags-bonanza«, om hvordan det nærmest konkurreres om å holde det mest prangende eller fantasifulle barneselskapet. «… Det er ikke lenger nok med boller og saft når poden fyller år. Nå skal det være overdådig temafest og dyrere, skreddersydde kaker. …»
Føler foreldre at de må overgå hverandre? Ligger det prestisje i å arrangere bursdager?

Tante blå

Hvis alle blir invitert, er det null barn som opplever at de aldr/sjelden blir bedt. For meg er det mer enn god nok grunn til å inkludere alle. I tillegg får vi foreldre mulighet til å bli litt kjent med de barna som våre barn treffer daglig, og til å kikke litt på gruppedynamikken.

Lite plass eller dårlig råd ingen hindring – det er fullt mulig å slå seg sammen med andre og feire to-tre bursdagsbarn på samme fest, gymsalen på skolen kan ofte lånes gratis. Vi har bodd trangt og hatt bursdagsfest i marka, vi har også lånt en barnehage og hatt utebursdag der. Ting ordner seg, men for oss er det et ufravikelig prinsipp: Alle skal få sjansen til å være med.

MandagsMor

Joda, det er fullt mulig å slå seg sammen med andre og feire flere barn samtidig. Det er ikke nødvendigvis økonomi eller vilje det står på, men jeg synes bursdagsfeiring ofte blir overdimensjonert. Det da normalt å fylle år – hvorfor så stor ståhei hvert eneste år? Runde dager, merkedager (10, 13, 18, osv) kan jo markeres ekstra, men – ALLE årsdager?! Kan det virkelig være nødvendig?
Er det barna selv som presser på for å få flottere bursdag enn kompisen hadde sist, eller er kjempekalasene noe som de voksne finner på?

Barbarella

Jeg har enn så lenge bare barnehagebarn. Gruppe på 18 er litt mye å be hjem. Sønnen min leker med alle guttene og noen jentene. Jeg spør de ansatte om det er noen som er utenfor, og hva de synes. hittil har jeg fått til svar at alle blir bedt av noen, men sjelden alle på en gang. Noen ber alle av samme kjønn. vi har hittil gjort det slik at han ber alle guttene på samme alder og 1-3 av jentene han leker mest med. Men det er en fin gruppe, der ingen er utenfor, og jeg er veldig opptatt av å passe på at det ikke er slik.

MandagsMor

Det ER enklere med barnehagebarn, de er kanskje også i en «base» og i en slik gruppe er det vanligvis ikke så mange barn. Så lenge barna er i barnehage er det også sjelden at noen blander seg borti hvordan du feirer dine barns bursdag. Det er først på skolen at alle de andre foreldrene vil være med og bestemme hvordan DITT barn og DIN familie feirer fødselsdager. Er ikke det litt merkelig?

Barbarella

Og jeg er SÅ enig i at man ikke må sy puter, sosiale eller andre, under armene på barna! For mange sosiale puter under armene er kanskje det som får så mange til å få sosial angst etter at de oppdager at de ikke er verdens navle når de skal ut i arbeidslivet…?

MandagsMor

Du har et godt poeng der: Mange arbeidsgivere reagerer på unges krav når de skal ansette dem, – de forlanger fordeler og spesialbehandling, gjerne før de har fått jobben. Og de blir furtne hvis sjefen ikke hele tiden har tid til å rose arbeidet deres! Slik oppførsel og selvsentrering må de ha fått med seg hjemmefra?

Susan

Jeg har en sønn som er 9 år og en datter på 5 år så jeg har mye erfaring med bursdager. I barnehagen til datteren min er det over 30 barn så vi ber kun de som er i årskullet til henne. Det er blitt vanlig å gjøre det slik og på den måten er det aldri slik at det bare er noen få som aldri blir bedt.
I sønnen min sin klasse er det slik at man ber alle guttene/jentene i klassen. Det er jeg veldig glad for, alle får være med. Jeg kjenner en del lærere privat og de forteller triste historier om barn som aldri blir bedt i bursdag. For det er gjerne sånn at de er de samme som aldri blir bedt. Så mens noen er med i alle bursdager er noen aldri med.

Når man er barn er bursdag kjempeviktig, det er kjempestort. Jeg er veldig for et godt klassemiljø hvor alle skal få være med. Tenker det er litt som julebord jeg, tenk å få vite at det har vært julebord på jobben og ikke bli bedt. Det hadde jeg syns vært utrolig sårt, og jeg er voksen. Nå kommer jo ikke det til å skje for det er jo ledelsen som arrangerer så jeg ser jo den.
Noen i klassen ber hele klassen og låner gymsalen på skolen gratis. Det har ikke vi gjort men jeg tar av meg hatten av de som gjør det og er så rause. Og si at det er hyklersk den skjønner jeg bare ikke.

MandagsMor

Er det ikke hyklersk å arrangere en storstilt bursdagsfeiring fordi «alle» andre krever det av deg – tenk om barnet ønsker seg en liten, koselig markering med de nærmeste vennene? (Nei, vennen min – vi MÅ invitere ALLE, ellers blir de andre foreldrene sure på meg.)
Er det ikke hyklersk å invitere barn til et selskap – hvis du vet at barnet ditt f.eks. blir plaget av ham/henne/dem? (Jo, vennen min – jeg vet at NN, XX og ZZ kommer til å herje rundt og ødelegge alt, men vi må invitere dem.)

Susan

Hvordan løser man konflikter mellom voksne og barn? Er det ved og unngå hverandre eller det og møtes og prøve å ha det hyggelig sammen? Hvis det f.eks er et dårlig miljø på jobben utelater man da de som ikke «passer sammen» til å komme på tilstellninger?
I vår klasse er det ingen som krever noe som helst, jeg roper hurra for de som orker og har kapasitet til å ha hele klassen men for min del blir det bare guttene som får komme.
Når det gjelder barn som plager ditt barn. Man kan jo ikke bare la vær med å utelate barnet som plager i bursdag, kommer det til å bedre seg da? Dette er da det ingen løsning på plagingen?? Det kommer da ikke til å bli noe bedre av at plageånden ikke får komme. Da får man heller be om at foreldrene blir med plageånden i bursdagen da og holder et øye på plageånden for jeg regner da med at man tar opp med foreldrene til plageånden at han plager ditt barn.

Og det er et problem at for klassen at ikke alle jentene/guttene blir bedt, hvorfor i all verden står da nærsagt alle lærere på foreldremøte og ber foreldre om å innkludere alle? De gjør da ikke dette fordi de elsker å kunne bestemme over bursdagsfeiringer og for å være kjipe. Nei de gjør det fordi det er et reelt problem i klassen og fordi de må trøste barn som er utelatt i bursdager.

Ser at noen her skriver om barn som får sydd sosiale puter under armene. Det er da ikke det snakk om det. Ved å lære å inkludere alle lærer man også å omgås og ha det hyggelig med mennesker man kanskje ikke har så mye til felles med og som man ikke velger som venner. Og det er en viktig læring og god egenskap å ta med seg ut i arbeidslivet det.

MandagsMor

«… Hvordan løser man konflikter mellom voksne og barn? Er det ved og unngå hverandre eller det og møtes og prøve å ha det hyggelig sammen? …»

Jeg liker deg ikke – så nå skal vi ha det koselig, du! Mener du det?

Jeg for min del ville aldri i livet ha invitert en kollega jeg var i konflikt med til mitt eget selskap, – hvorfor i alle dager skulle jeg nå det? Privat bestemmer jeg vel selv? Skal jeg ikke kunne føle meg «trygg» i mitt eget hjem?!
På JOBBEN ville jeg med største selvfølgelighet møtt kollegaen med toleranse og respekt, vært imøtekommende og samarbeidsvillig. Noe annet ville vært uhørt. Jeg har respekt for mine medmennesker – selv om jeg ikke LIKER dem alle …

Barn må også lære seg å håndtere konflikter, lære seg å respektere andre og å godta at alle er forskjellige. Våre barn har ikke noe problem med å inviterer tidligere «uvenner» – fordi de/vi har fått hjelp fra hjem/skole til å håndtere konflikten.

Det å skrive invitasjoner til bursdag er noen ganger den reneste etikk-og-moral-time. For hvis ungene har noe i mot å invitere et barn som BØR få invitasjon, må de gå i seg selv og se på sine egne motiver og bruke det det har lært om empati.
Jeg synes faktisk det er en ganske god måte å lære dem om både ansvar og empati, jeg.

Susan

Jeg har hatt mennesker i mitt liv som jeg kanskje ikke har likt så mye men så har jeg virkelig lagt godviljen til og funnet ut at vi kan faktisk ha en god tone.
Du vet at i et klassemiljø er det ingen andre sosiale tilsettninger utenfor skoletid enn bursdager. Noen få har kanskje klassefester hvis det er engasjerte foreldre i klassen.

Det er litt av et ansvar du legger på dine barn ved å få de til å velge ut venner. Den får komme – den får ikke komme. Det må være et vanskelig valg. Selv for meg som er voksen hadde det vært et vanskelig valg og måtte velge mellom kollegaer/venner.

Du svarer til tante blå at små selskaper gir rom til å bli kjent med barnas venner og foresatte. Den skjønner jeg ikke helt. Barnas venner ser man vel flere ganger i uka? Her i huset har ungene besøk flere ganger i uka av sine nære venner og jeg blir jo godt kjent med de når de er her. Det er både være med hjem fra barnehage/skole og overnattningsbesøk.
Det er iallefall 100% sikkert at noen føler seg utelatt hvis de ikke blir bedt i bursdagen, derfor tar jeg sjansen på store fester og håper jeg kan se om noen er litt utenfor.
I år arrangerte vi bursdags sammen med bestekompisen til sønnen min og dermed var vi flere voksne som kunne følge med.

Jeg tror som tante blå at det er det samme hva jeg skriver. Du har bestemt deg for at det er greit og ikke inkludere alle men jeg håper jeg får deg til å tenke.

MandagsMor

Nei, jeg har ikke bestemt meg for at det er greit å ikke inkludere alle. Jeg har bestemt meg for at det er greit å ikke INVITERE alle. Gedigen forskjell.
Jeg sier at man ikke alltid kan inkludere ALLE på én gang, – men alle får være med – HVER sin gang. Alle får altså innbydelse, – før eller senere. Ungene vet dette, klassekameratene vet det, og det er ikke nødvendigvis de som ungene omgås mest til daglig som blir bedt heller. Hva er da problemet?

Når ungene må reflektere over hvem de ber i sin bursdag kan man knapt kalle det å «velge venner»? Det krever litt av dem, men så ser jeg også at de har vokst på den slags tankearbeid. De er snille og høflige små mennesker som behandler andre med respekt og toleranse. Litt selvinnsikt er bare bra.

Tante blå

Jo mer keg tenker på dette, desto mer provosert kjenner jeg at jeg blir. Hyklersk betyr «skinnhellig, uærlig». Jeg fatter ikke at du kan bruke det ordet om noe som jeg (og de mange jeg har tatt det opp med) kaller ansvarsfullt. Som voksne har vi ansvar for klassemiljøet og for å lære barna gode holdninger. Bursdager er en gyllen mulighet til å inkludere alle. I voksenlivet omgås vi også folk vi ikke har valgt – på jobb, i foreningslivet, i nabolaget. Og du skriver «storslått» som om det er noe dårlig, når det ordet vitterlig har betydningen generøs. Å leie klovn, konkurrere i spenstige/dyre påfunn eller feire over evne er ikke noe jeg går inn for – men å servere ti-tolv gutter/jenter litt mat og kake, la dem sette hale på grisen og kanskje arrangere en skattejakt? Når det kan bety noe positivt for alle disse barnas skolehverdag? JA, selvfølgelig.

Du insisterer på ikke å inkludere alle, så jeg forventer ikke at du lar deg overbevise av meg. Men kanskje min kommentar kan få andre til å tenke.

Linn

Du vet, da jeg var lita jente gikk jeg i en klasse med 10 elever. Sånn sett veldig idyllisk og flott da vi alle fikk et nært forhold til hverandre gjennom 9 år. MEN…. I vår klasse var vi 6 jenter og 4 gutter. To av jentene var mobbere, og på grunn av at vi var en liten klasse var det aldri noen steder å «gjemme seg» når dem slo til.

Min mor ba alltid alle i min klasse til bursdag, og nei, det var IKKE greit synes jeg! Her skulle vi liksom late som om alt var himmelblått med rosa skyer, og dagen etter var det samme helvete igjen!

Samme hvor mye en prøver å få barn til å like hverandre så nytter det ikke. Du kan ikke tvinge noen til å like noen, og som voksen burde DU hvertfall vite dette!
Ja, det er fint å være inkluderende, men å invitere alle fordi det er det «mest riktige» å gjøre, sosialt sett…. DET, er bare tull og vås!!!

Tante Blå

Ti barn på hvert trinn er for få til å få et godt miljø, både sosialt og faglig. Det er trist for lokalmiljøet når små skoler må legges ned, men barna er viktigst, og de trenger flere barn enn det.

Din erfaring med bursdager er trist, og jeg skulle ønske ingen trengte å oppleve noe slikt. Men nå er det slik at forskning og anti-mobbe-prosjekter viser at man ikke mobber sine foreldres venners barn – det er med andre ord en stor fordel for barna om foreldrene kjenner hverandre. Det virker også mot mobbing at barna har vært hjemme hos hverandre. Du har rett i at man ikke kan tvinge noen til å like noen, men man kan faktisk øke forståelse og respekt blant annet ved å inkludere og invitere hjem. Men oppstår det mobbeproblemer i en klasse, er det alvorlig og må jobbes skikkelig med – på skolen og i hvert enkelt hjem.

MandagsMor

Du trenger ikke overbevise meg, vi kan godt være uenige.

Joda, bursdag er en gyllen mulighet til å inkludere alle. Men trenger det være alle – på én gang?
Tante Blå¨: «… Jeg fatter ikke at du kan bruke det ordet (min merkn.: Hyklersk) om noe som jeg (og de mange jeg har tatt det opp med) kaller ansvarsfullt. …»
– Selv om du og andre kaller noe for ansvarsfullt og inkluderende å invitere alle og enhver til kjempestore bursdagsselskaper, betyr ikke det at ikke jeg kan mene at slikt noe er unødvendig eller til og med falskt.
Vi har funnet en for oss god måte å feire bursdag på, – en måte som passer vårt liv og vår økonomi.
Små selskaper (som jeg har skrevet før) innebærer gjennomgang av gjestelisten sammen med barna hvert år, sørge for å invitere de som ikke ble med i fjor, følge med hva som skjer i klassen, bli kjent med foreldre/unger, bla.bla., osv.). Det ligger mye mer «arbeid» i dette gjennom hele skoleåret, enn å fylle gumsalen noen timer en lørdags formiddag – slenge frem noen pølser og boller, pakke sammen og gå hjem – med «god samvittighet».
– SMÅ selskaper gir deg frem for alt en god anledning til å bli skikkelig kjent med ungenes venner. Til å se hver og en av dem, legge merke til hun/han som er lit «utafor», og til å snakke med foreldre som henter/bringer. Kan ikke se for meg at du rekker det når det velter inn unger du ikke engang rekker å få med deg navnet på?
Mener du virkelig at det er mer ansvarsfullt å ha svære selskaper? Hvordan vet du da at ingen føler seg utenfor eller blir oversett av de andre ungene???? Skjønner ikke logikken.

Tante Blå

Vi bor visst på hver vår planet. Jeg klarer faktisk helt fint å «få med meg navnet på» hele 17 barn – dette er jo barn som jeg hilser på i skolegården når jeg følger/henter, det er barn det henger bilde av (med navn under) i gangen på skolen, barn mitt barn snakker om hjemme. Og når hele flokken er hjemme hos oss, ser vi godt hvordan dynamikken er. Vi har verdens enkleste 70-tallsbursdagsopplegg, pølser, kake, flasketuten peker på. Det skal ikke mer til, bursdag er per definisjon stas når man fyller 7-8-9 år.

Dette enkle opplegget kaller du altså «å invitere alle og enhver til kjempestore bursdagsselskaper», og du mener det er unødvendig «eller til og med falskt». Du uttrykker deg nedlatende, og jeg synes du virker fordomsfull. Det er ikke «alle og enhver» vi inviterer, det er barn som vårt barn er sammen med mange timer hver dag, hele uka. Hvor er falskheten i at vi og vårt barn arrangerer den festen som vi har glede av, og som betyr noe positivt for klassemiljøet (dette er det lærerne som forteller om)? Utenom bursdager har vi lekegrupper, og barna blir med hverandre hjem på omgang. Det er noe helt annet, det er en arena hvor barna selv velger hvem de ønsker å være sammen med, og hvor de bygger og utvikler vennskap. Men de første årene på barneskolen er det ingen grunn til å være eksklusiv eller ekskluderende når det skal feires bursdag.

MandagsMor

Var ikke meningen å være mer nedlatende enn andre er i diskusjonen.
Hvis man trives med å ha store selskaper (mer enn f.eks 7-8 barn), og synes det er oppriktig gøy å arrangere bursdag på den måten, er ikke det falskt. Da er det jo ektefølt raushet og glede som ligger bak.
Men – hvis en ikke ønsker å bruke masse penger og tid på en helt vanlig bursdag – da er det fritt fram for alle å si at man er både lite inkluderende, gjerrig og uansvarlig?
Hvis man ønsker å ha små selskaper – men arrangerer klassefester fordi man ikke tør å si meningen sin, – er ikke det falskt?

Sparringmamma

Jeg håper og tror ikke dere er så uenige som det virker. Som lærer (riktignok i ungdomsskolen) er min erfaring at foreldrenes holdninger smitter godt over på elevene. Selv om ikke lærere kan «tvinge» noen til å be sånn eller slik i bursdager, gjør jeg alltid et stort poeng av hvor viktig det er at foreldrene har en inkluderende holdning for at elevene skal ha det samme.

Dersom det ender opp i «diskusjoner» som den ovenfor på f.eks foreldremøter sier jeg nettopp det, og de fleste tar poenget. Noen inviterer alle, andre gjør det likevel ikke. Det går stort sett veldig bra begge deler, men som sagt: foreldrenes holdninger smitter utrolig lett over på ungene. (noe vil jo egentlig vet veldig godt alle sammen..)

Hykleri er et sterkt ord i denne sammenhengen, mener jeg. Jeg har aldri (faktisk!) opplevd noen som har invitert til stor bursdag hvor hovedmålet var å lage en så stor og råflott bursdag som mulig for å «vise fram hvor mange venner man har», eller hva som skulle være «frykten». Stort sett handler det om å prøve å gjøre noe hyggelig for ungene, med de beste intensjoner, og stort sett er det veldig hyggelig om flest mulig (=alle) får muligheten til å være med.

Men såklart: man kan ikke tvinge noen – da blir poenget med hyggen borte…

Hege

hm.. jeg forstår faktisk ikke diskusjonen her. Når vi var barn, jeg er i 30-årene, var det vanlig å be de vi var venner med i klassen. Og ja selv om alle er i lik alder og blir tvunget å gå i samme klasse for å lære, betyr ikke det at alle i klassen var venner. Man inviterer sine venner ikke fiender. Blir man utsatt for mobbing så inviterer man ikke mobberen til bursdagsfest med kaker og pølser, for så på mandagen er mobberen tilbake til sitt vanlige modus igjen. Har aldri fundert på om jeg følte meg ikke inkludert ved at andre bad ulike i klassen i bursdag. Det var sånn det var. Jeg har ikke fått noen senskader eller men av dette. Til dags dato inviterer man jo ikke alle på jobben fordi man fyller 30, 40 , 50 eller 60 år. Man blir venner med folk fordi man har en del felles interesser, måte å være på, osv. Det at lærerne oppfordrer til å be alle i klassen, synes jeg ikke er riktig. hva med folk som bor i en liten leilighet, har en enslig forsørger og som sliter med økonomien og blir nærmest forplikta til dette hvert år? Det er jo barnets fest og foreldrene må beskymre seg for hva standarden på bursdagene blir hvert år. Ikke rett. . Det er min mening om den saken. Alle har forøvrig mulighet til å mene akkurat hva de vil. 🙂 Det er det som er flott å bo i et land der vi har ytringsfrihet.
~Hege

MandagsMor

Små bursdager med bare de 3-4 nærmeste lekekameratene er også det som vanlig da jeg var liten. Det var stort sett naboungene pluss ei (for tiden) bestevenninne. En sjelden gang var det en familie som inviterte hele skoleklassen, men det var veldig sjelden.

camilla

Problemet ditt er jo faktisk at du får det til å haurest ut som at du nesten ser litt ned på foreldrene som inviterer hele klassen! eg personlig synest at det er kjempe flott at disse foreldrene gjør det! ingen vil føle seg utestengt å barna får en god mulighet til å bli kjent med andre barn i klassen som dem ikke snakker så mye med i klassen. det trenger ikkje å være så veldig dyrt å ha en «stor» bursdag.. hvert år som jeg og mine brødre hadde bursdag så var vi gjerne 20-30 barn i huset og spiste pølse i brød fikk toro sjokoladekake og allt var toppers! det var ikke mye som skulle til for at bursdagen hadde allt det den trengte. men om jeg bare skulle invitert noen av klassen så hadde det blitt ganske kleint å komme på skolen dagen etter å måtte kanskje forklart noen hvorfor de ikke kunne komme i bursdagen min, å da hjelper det ikke å komme med ein teit unskyldning om at vi har dårlig råd så vi hadde ikke økonomien til det eller mamma synest ikke jeg skulle invitere alle… du får til det du vil få til! men som du sier over her så kommer alle til å bli invitert en gang for dere «rulerer» på det, si visst det da var en i klassen som virkelig sleit med å komme seg inn i miljøet på skolen og faktisk aldri fikk den gode kontakten med klassen, hva skal han da gjøre for å komme i et bursdagsselskap som kan høres så uvikitg ut for voksene men ekstremt viktig for barn… det er da lett å skrive at det er jo opp til denne personen å innkludere seg selv men visst han aldri har blitt bedt i et bursdagsselskap å alle andre har fått vert med så skjønner jeg jo at han ikke føler seg «godnok» til å få ha denne kontakten!

ikke ta dette som kritikk mot deg å dine meninger for dette var bare det jeg mente om det!

MandagsMor

Stikkordet er nettopp klassemiljøet, ja. Hvis du kjenner ungene som går i klassen er det ikke vanskelig å vite hvem som ei utstrakt hånd for å få bedre kontakt med de andre i klassen.
Men det går faktisk an å ha så dårlig råd at du ikke kan ha «stor» bursdag for barnet ditt. Hvis du ikke har hatt så dårlig råd noen gang, er du meget heldig.

Elisabeth

Hei mandagsmor,
jeg respekterer synspunktene dine men er uenig.
Hvorfor må du argumentere på alle innlegg for de som er uenig med deg?

Marit

Jeg var et slikt barn som kanskje hadde blitt invitert i et par bursdager i aaret med en ordning som din. Dette var jeg til de fleste tider mer enn klar over selv med det du kaller sosiale silkeputer. Din regel fungerer kanskje for deg fordi du er er saann en eksepsjonelt sosial kompetent mor som tenker paa alt og alle i dine vurderinger, men systemet skaper en presedens som gjoer at de moedrene som ikke er som deg med full stoette vil kunne fullstendig segmentere et jentemafiasystem fra veldig tidlig skolealder. Dersom du ikke er i satnd til aa se dette er du kanskje ikke saa sosialt kompetent som du trodde?

MandagsMor

Jovisst, det er alltid en fare for at noen gjør feil. Små barneselskaper kan være direkte skadelige i hendene på enkelte foreldre.
Det er nok best at alle gjør som alle andre og inviterer absolutt alle til alle bursdager, så kan vi være sikre på at ingen noensinne måtte føle seg utenfor noen gang.

Ingamor

Flott angasjement, Mandagsmor!
På skolen til mine barn er det i underkant av 100 elever. Det går 10 elever i kassen til minstejenta mi. Da er det ganske klart at vi inviterer alle jentene/guttene eller hele klassen. Skoleledelsen oppfordrer også til dette. Hvis ikke hele grupper blir invitert, må invitasjonene leveres privat. Skolen vil ikke dele ut invitasjoner til noe som er ekskluderende for enkelte.På skoler med opptil 50 elever i klassen, blir situasjonen en helt annen.Du kan jo ikke invitere 50 unger hjem på en gang! Det er fint at du setter deg ned med ungene dine og tar deg tid til å SE alle i klassen. Det som kan bli problematisk, er at flere tenker som deg. I noen tilfeller er det et par unger som aldri blir invitert av noen. Ungene kan snakke sammen på skolen, avtale hvem som ikke skal komme. Den som har bursdag blir nemlig populær på skolen, plutselig vil alle være bursdagsbarnets venn. Derfor blir det nesten umulig, etter min mening, å gjøre en utvalgt gjesteliste til en rettferdig liste.

MandagsMor

«… Hvis ikke hele grupper blir invitert, må invitasjonene leveres privat…»
– Nettopp! Vi kan jo ikke la ungene levere innbydelser på skolen, siden vi bare inviterer noen få. Det ville jo vært noe ufint. Så innbydelsene leveres privat, på døra hos de som skal ha. Det har aldri vært noen «snakkis» på skolen (i følge mine barn). Nå har ungene venner på tvers av klassetrinn, så da forsvinner jo denne «problematikken» snart likevel.
– Private «arrangement» skal helst organiseres utenfor skoletida. Er nok derfor jeg blir irritert når andre foreldre eller skolen blander seg inn og sier at alle må invitere alle (evt alle jenter/gutter) i klassen.
Den ene gangen vi inviterte hele klassen ble innbydelsene delt ut i klassen, med skolens/lærerens tillatelse, selvsagt.

Pia

Er ikke enig med deg når du skriver at det er hyklersk å be hele klassen. De første årene på skolen er dette emd å skape et godt klassemiljø viktig. Å inkludere alle er en selvfølge, synes jeg. Når ungene blir større, er det greit at de mer får velge sjøl hvem de inviterer i bursdag. Unger lærer fort nok hvem som ikke er populære og hvem som er det. Noen blir sjelden invitert med, mens andre blir alltid invitert. De første årene på barneskolen synes jeg at vi burde klare å inkludere alle.
Men jeg har forståelse for at noen ikke har plass.
Helt «vanlige» (og det vi tror er kjedelige) bursdager kan ofte bli de beste. Det er ikke noe poeng i å kjøre på med bowlinger og lekeland og tryllekunstnere.
Og bursdagsbarnet skal ha det bra – foreldrene som arrangerer bursdagen må bevare styringa, og ikke la noen få ta helt av og ødelegge for andre. Jeg skreiv dette for et par år siden http://www.piasverden.com/2010/02/bursdagstips.html

MandagsMor

Uttrykket hyklersk kunne kanskje vært erstattet med noe annet, mange av kommentarene viser at jeg ikke har fått fem hva jeg mente. Men – too late for that. 😉
Det er sikkert positivt på mange måter å invitere hele klassen – hvis man virkelig vil, har plass og økonomi til det. Men hvis en ikke ønsker å ha store selskaper for barna, må det være aksept for å ha små barnebursdager. Det som foregår privat – utenom skoletida, kan ikke skolen eller andre foreldre blande seg inn i, mener nå jeg. Hvis man virkelig vi gjøre noe for klassemiljøet får en heller arrangere klassefest, – der ALLE er hedersgjester.

De siste årene er det blitt et slikt voldsomt fokus på bursdagsfeiring, og det skal slås på stortromma – hvert eneste år. Tror nok en del foreldre gir etter for presset – og arrangerer langt større selskaper enn de egentlig har lyst til.

Pia

Akkurat der er jeg helt enig med deg – at mange føler nok at de må trå til med voldsomme bursdager, og det kappes om å være mest kreativ. Hva slags forventninger får ungene etterhvert, undrer jeg….

Casa Kaos

Nå setter du mine inngrodde meninger på prøve her. Og det liker jeg. Jeg er i utgangspunktet for å invitere hele klassen. Men jeg er også for å la barna i størst mulig grad få finne ut av ting selv og lære de sosiale kodene i praksis, sammen med andre barn.
Dette er noe du har tenkt mye over, og du bruker tid på å tenke sammen med barna dine når de skal invitere. Det syns jeg er flott. Kanskje vel så bra som å invitere hele klassen? Kanskje. Jeg må tenke litt mer på den.
Og så – hun som lurer på hvorfor du må argumentere på alle innlegg som er uenig med deg. Det er da vanlig høflighet å svare folk når de tar seg tid til å skrive et innlegg på bloggen din. Spiller ingen rolle om de enige eller ikke.

MandagsMor

Hvis jeg ikke ville ha motargumenter hadde jeg holdt bloggen privat. 🙂
Og setter pris på å få reaksjon når jeg kommenterer hos andre.
Jeg merker at jeg føler behov for å forsvare meg av og til, men det er helst når kommentator blir veldig personlig – eller fordømmende. Så blir jeg irritert på meg selv i neste sekund, – fordi jeg også synes at «høye stemmer» og utropstegn kan ha en plass i en diskusjon.

I dette med små eller store selskaper blir nok ingen enige. Det er mange synspunkter og mye følelser. Det gjelder jo barna våre! 😉 Grrr.

Legg igjen en kommentar