Jeg er religi-løs

Unger er naturlig spørrende og nysgjerrige, men de er lette å påvirke. Det er en fin balanse å skulle svare på spørsmål om religion og livssyn uten å påtvinge dem ferdige «sannheter».

Størsten kom hjem fra skolen, slengte ranselen bortetter gangen og ga klart uttrykk for at «han derre Jesus» trodde han ikke på, altså. Da var han sju år. Jeg vet ikke helt hva som skjedde på skolen den dagen, men de hadde hatt kristendomskunnskap. Begynner å bli noen år siden dette – nå heter faget RLE (religion, livssyn og etikk). Faget er langt mer spennende nå enn da jeg gikk på skolen. Vi lærte nesten utelukkende om kristendom siden skolen den gang hadde en kristen formålsparagraf.

Noen år senere kom Midtimellom og sa nesten ordrett det samme: «Gud er bare fantasi, altså!». Minsten er en tviler og sier at hun «for sikkerhets skyld kanskje bør tro på Gud?»

Alle tre har stilt spørsmålet: «Tror du  på Gud, mamma?»

Gjennom livet er jeg kommet fram til at jeg er religi-løs, en slags agnostiker. Når ungene har fått høre hva det innebærer å ikke ha noen bestemt religion, har det ført til spennende samtaler om religion,  livssyn, etikk og filosofi. Vi har sjekket fakta om religioner og livssyn, lest bøker og leksika, googlet og brukt wiki-sider. Vi har filosofert over meningen med livet. De har etterhvert skjønt at religion er både fakta og overbevisning/tro.

Alle barna mine er døpt i kirken – etter ønske fra andre i familien. Selv er jeg verken døpt eller konfirmert og synes ikke det er viktig å bruke kristne ritualer.  Det vesentlige er at vi viser livsglede ved å feire en fødsel, markerer overganger i livet og viser vår sorg over en avdød.

Hjemme hos oss er vi blitt enige om at uansett hva du tror på og hva slags religion du tilhører så er det «Kardemomme-loven» som gjelder: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Forøvrig kan du gjøre (nesten) som du vil.» 

Størsten kom i 10-11 års alder fram til at «Jesus kan han tro på – fordi han har levd en gang» og at «Gud er en filosofi som blir kalt kristendom». Midtimellom sier at han ikke tror på noen Gud – ennå. Og Minsten? Hun tror fortsatt på Gud – sånn for sikkerhets skyld. De finner vel ut av det til etter hvert. Eller ikke. Det viktigste for meg er at de tenker og fabulerer over meningen med livet, stiller spørsmål ved egen og andres adferd og tankesett.

Ved familiens barnedåper, konfirmasjoner og bryllup har prestene vært undrende til at jeg ikke har noen personlig tro.

Da har jeg svart:  Jeg er troendes til alt – jeg er agnostiker! 

 

fjellcoachen

Da mine var i konfirmasjonsalderen, var jeg aktiv arrangør av humanistisk konfirmasjon ut fra grunntanken om at trosfrihet og tvilsfrihet var to sider av samme sak. Yngstejenta spurte hva jeg ville si om hun valgte kirkelig konfirmasjon i stedet.og fikk til svar at jeg ville gi henne full støtte, siden konfirmasjonen var det første «voksenvalget» hun sto overfor, med reell valgfrihet. Det var hennes valg. Men drøfting er viktig. og faktainnhenting..

ellens oase

Vi så på video fra barna var mindre. Der var det et klipp av en liten venninne på to år som sang: Og forøvrig kan man RØVE hva man vil!

Ja, fint å undre seg gjennom livet på denne måten. Viktig!

Legg igjen en kommentar