Meg meg meg! Se på meg!

Det var godt å få ut litt damp, men jeg er ikke ferdig. Jeg er en dampmaskin. Et sånt gammeldags lokomotiv. Og kjelen min koker over. Pfffuuut! Pfffuuut! (Visualisert lokomotivfløytelyd).

Rosajenter  – tenåringer, som rosablogger er forsåvidt forståelig. Tenåringer er egosentrert i utgangspunktet og ser ikke forbi sin egen nesetipp. At de er opptatt av utseende, sminke, moter, fest og moro er noe jeg kan forstå. De er ungdommer og må bare få lov å nyte det. La bare små-ripsene få sitte på sin rosa sky og dingle med bena. Hodet i himmelen. De er umodne og vet ikke bedre, disse rosa små.

Når disse små-ripsene modnes, tipper over i voksenlivet (og blir det som i deres øyne er gammelt – ca 25 år, alstå… Ja, DA må de da ha kommet seg et steg videre? Lært noe? Blitt voksne og fått produktive jobber? Utdannelse? Begynt å leve? Fått ansvar for noe mer en egen garderobe? Eller…?!

Rosa kjerringer  blogger i ord og bilder utelukkende om … ingenting. Eller – de blogger jo om én ting: 4 bilder av meg mens jeg har håret til siden. Meg! Se på meg! Se så deilig jeg er i det nye skjørtet mitt! Se så tynn jeg er når jeg har treningsdressen på! SE! MEG! Se hva jeg laget til middag i dag (8 bilder av salat), – og se nå spiser jeg maten (5 bilder i ulike vinkler)! Se hva jeg handlet i går!  (3 bilder fra prøverommet, 1 fra kassakøen, 2 av kassalappen, 2 av ekspeditrisen, 4 av skjerfet og kjolen og 1 av underbuksa til venninna). Se! Se – meg! MEG!

«Skjer det ingenting i livet deres, da tenker jeg, mens jeg hjelper én unge med  engelsk gramatikk og en annen med samfunnsfagsprosjektet, samtidig som jeg rører i sausen og passer på at middagsmaten ikke brenner seg, og tenker halvveis på hvordan jeg skal rebooke møtet etter jobben neste dag slik at jeg kan gå tidligere fordi det er samling i foreningen og jeg bare må hjem etterpå å få vasket klærne jeg skal bruke på neste organisasjonsmøte til helgen eller var det neste helg … men der ble tankerekken brutt av Paps som kommer hjem og forteller at vi nå har fått brev fra banken om at det er mulig for oss å få refinansiert huslånet sånn at vi kan utbedre taket som vi tenkte å gjøre i fjor men ikke fikk råd til fordi jeg måtte gå ned i halv stilling på grunn av innskrenkninger på arbeidsplassen… og med det samme ringer naboen på og ber om hjelp til å få unna noe greier i kjeller’n sin som er innmari tungt for ham som er en gammel mann som synes det er kjekt å ha spreke «ungdommelige» naboer som kan ta i et tak når det trengs og med det samme han er der så ville han spørre om vi ville være med og spleise på en krans til vår felles bekjente som gikk bort i forgårs? – og sånn går nu dagan…

Ja ja. En får leve den som kan. 😉

MandagsMor

Er dette mobbing? Fordi jeg har lenket direkte til de bloggene jeg tenkte på da jeg skrev? Ubetenksomt av meg! Du har rett! Det var skikkelig stygt gjort. Hmm.
Hvis jeg tar bort lenkene er det vel ikke mobbing lenger, – og kun en kritisk kommentar?

MandagsMor

Så rett, så rett! Full skjerpings! Tar vekk lenkene nå straks (se kommentar til Anne over her….) Fy skamme seg, Mandagsmor! 🙁
Der ser en bare hvor fort gjort det er da?

husfrue

Dette er langt unna hva jeg kaller mobbing, men den debatten trenger vi ikke ta! 🙂 Det er nå uansett et faktum at ulike bloggere har ulikt fokus på bloggene sine, og takk og lov for det! På samme måte som jeg undrer meg over se-på-meg-bloggene, er det klart at mange undrer seg over min skaff-meg-et-hull-i-gulvet-blogg! Og det tenker jeg er helt greit! Dessuten er det 1-0 til de jeg undrer meg over, for de har sånn cirka en million flere lesere enn hva jeg har! For eksempel! Ja til å mene mye om mangt! Fin blogg, Mandagsmor!:-)

MandagsMor

Vel, jeg antar jeg bare synes det er gyselig trist. At det rusler rundt så mange slike tomme, rosa skall. Det må da finnes noe i dem? Noe mer? Trist å tenke på at disse bloggene leses av flere tusen andre små-rips, som tror det er SÅNN de må bli/være. Triste greier.
Jeg har forresten vært inne på bloggen din og lest – rubb og rake!

Lammelåret

Jeg vet ikke, jeg, det er vel ikke slik at det er mer høyverdig og viktig å leve det livet du gjør? Det er like kjipt og uvesentlig for dem du snakker om, for ikke å si kjedelig, som det er for deg å lese om det du nevner i innlegget ditt.

Istedenfor å kritisere dem som blogger uinteressant synes jeg det er viktigere å spørre seg hvorfor denne søken etter forbilder som ikke skriver om livets alvor er så stor? Noe av svaret er at folk har blogg som fritidsinteresse og avkobling fra sitt vanlige liv. Og så møter de folk som søker det samme. Det kan også være uttrykk for identitessøken og redsel for det ufullkomne. Og mye annet.

Det er ikke noe galt i å være rosa, men det er kanskje litt tullete å ikke anerkjenne mangfoldet?

MandagsMor

Redsel for å skille seg ut – ved å skille seg ut? Jeg synes det er usigelig trist at noen til de grader er så opptatt av skallet sitt at de pynter på det så mye at ingen skal se hva som egentlig bor inni der. Mangfold er fint, vi trenger alle slags mennesker, interesser og blogger – noe for enhver smak. Jeg sier bare at det er så trist. Om noen år er disse Barbiedokkene fulle av botox og silikon, – og lite annet…

Lammelåret

Jeg skrev vel ikke «redsel for å skille seg ut»?

Jeg er enig i at det er trist at folk ikke klarer å forholde seg til det vonde og vanskelige, men slik er det bare. Jeg tenker at det ikke alltid er sammenheng mellom fremstillingen av seg selv på blogg og den man er i virkeligheten. For noen er blogg et skall for å kamuflere det tunge og vanskelige. Andre har tilsynelatende bare det vi ser.

Det vi kan gjøre, på generell basis, er å være åpne selv og snakke om det meste med barna våre. Dersom vi aksepterer egne følelser og snakker om de blir det lettere for ungene å gjøre det sammen. På den måten blir antakelig behovet for vellykket-fasade mindre.

MandagsMor

Nei, du skrev ikke det – jeg spurte om det var det du mente, – derav spørsmålstegnet.
Jeg trenger helt seriøst å trene på å uttrykke meg klarere… Får jeg holde meg til nøytrale tema en stund, så jeg ikke sier noe mer som kan misoppfattes. Fremover blir det kun «Dagens outfit», en fin tur i hagen, fire-fem bilder av kaffe-latte’n og katten… 😉

Lammelåret

Haha.. akkurat som om du klarer å ikke mene noe, hehe!
Nei, du får skrive som du tenker og mener. Du takler sikkert ulike tolkninger og motstand! Å kommunisere er det vanskeligste man kan gjøre, noen må til og med gå noen år på skole – på kommunikasjonslinjer – for å lære det. Ikke gi deg! Vi er glad i deg likavel!

Men altså tilbake til det å skille seg ut. For noen kan det være mer truende å bli en av massen enn å skille seg ut, men for den som står på observasjonsplass kan det virke som om den som skiller seg ut er den modige. Jeg hadde omkommet på flekken om jeg måtte være en masse-person og ikke kunne vært så rar som jeg er.

I morgen kommer forresten et innlegg inspirert av dette kommentarfeltet. Følg med!

Sparringmamma

Jeg er så glad for at jeg rekker å klikke meg ut av meg-bloggene før jeg begynnter å irritere meg…

Så begynte jeg å tenker på hvorfor vi blogger – for det gjør jo både du og jeg..? Det er vel til en viss grad for å få kommentarer, bekreftelse og «kred» for det man sier, gjør og er? Eller hva?? Jeg har aldri elsket å ta bilder av meg selv og i hvertfall ikke legge dem ut med ønske om å få kommentarer om hvor fin og slank jeg er. . Derfor gjør jeg det ikke.. Men for de som gjør det – handler det vel om et ønske om å bli sett – kanskje akkurat som oss?? Ellers hadde vi vel ikke blogget i det hele tatt??

Heidi Langer

Jeg har hatt samme tanker. Hvordan kan noen være lykkelig med en hverdag som dreier seg rundt «hva slags OUTFIT skal jeg og barna ha på i dag?»
Personelig ungår jeg disse bloggene, de gir meg ikke noe. Men de har endel tilhengere? Så noe må de gi noen.
Heldigvis er vi ikke alle like, for en kjedelig verden det ville blitt, ikke noe å sladre om….ingenting å blogge om 🙂 ( forruten OUTFITS 🙂 )

MandagsMor

Jeg kan ikke unngå disse bloggene – fordi jeg har barn på spranget inn i tenårene må jeg følge med på hva de gjør på nett. Og jeg ser at datteren min faktisk leser noen av disse rosabloggene. Hun sammenligner seg med Barbiedokkene hun ser der. «Er det sånn en skal se ut, altså?» 10-åringer slanker seg nesten til døde fordi de prøver å likne slike «forbilder». 15-åringer som ønsker seg Butox-lepper i bursdagsgave.
*grøss*

Tanketrollet

Jeg tenker at det viktigste er å vite hva vi selv ønsker å gjøre, og vite hvem vi selv ønsker å være. Hvilke VERDIER er viktig for MEG ? I kontrast til å tenke hvilke VERDIER en annen skal ha. Jeg tenker også at vi alle ønsker å bli sett, og at mange av oss er redd for å bli sett «feil» . Jeg tenker også at et stort ønske om å bli sett kan bety at denne ikke er sett på riktig vis før en gang. Da tenker jeg at det er sårbart. Sårbart og med stort potensiale for destruktiv adferd. Destruktiv adferd kan være reell destruktiv adferd. Eller det kan være adferd som ikke får godkjennelse av andre -adferd som egentlig bare er at denne velger sin måte å slå på sin egen tromme . Å henge ut slik atferd og påpeke stor avstand mellom denne adferden og egen adferd kan bety at den som gjør det er redd for selv å bli bedømt for egen adferd. Å gjøre andre små er for noen en vei inn til å føle seg større. Jeg tenker at det er en grunn for at noen føler seg større når de gjør en annen mindre- inni seg. Veien til mobbefrihet er raushet- tenker jeg, og en forståelse av at det bak enhver handling er en følelse av noe.
Føler du deg raus ? Er det viktig for deg hva andre skriver ? Er det viktig for deg at du forfekter egne verdier ? Er det ett sted inni deg som kan ROMME at andre gjør sitt på sin måte ?
Jeg ser i ditt innlegg at du har det travelt med for deg viktige gjøremål- gjøremål som er viktige for deg og dine verdier. Gjøremål som er i samsvar med de mål du har satt deg. Jeg kan ha dannet meg ett bilde av deg som er i tråd med det du velger å vise frem og forteller om- men jeg tenker også at det er mye du gjør eller har gjort, opplevd, erfart som du ikke forteller om.
Det er alt dette som er oss, hvem vi er.
Alt bakenfor……
» Tenk så mye vi ikke ser utenpå «- sier en klok venninne av meg.
Jeg er enig- det meste vises ikke utenpå. Derfor mener jeg at det er viktig å være raus og at det er viktig å romme – en annen.
Særlig for den som er mammablogger mot mobbing.

MandagsMor

Mobbing er gjentatt ondsinnet adferd mot enkeltpersoner over tid. Vi kan ikke bli så intense «anti-mobbere» at vi ikke lenger tør si hva vi mener. «Anne» og «Pumba» (to første kommentarer) påpekte at innlegget mitt kunne oppfattes som mobbing fordi jeg lenket til navngitte bloggere. Det måtte jeg si meg enig i, og fjernet direktelenkene.
Jeg vil ikke henge ut enkeltpersoner, men påpeke hvor TRIST det er at så mange tenåringer er så til de grader opptatt av hva andre synes om deres utseende, – så mye at de fyller kroppen med kjemiske stoffer, sulter seg nesten til døde, må dokumentere ethvert klesskifte og legger ut 8 bilder av seg selv i hvert innlegg. Synes ikke du det er trist?

Tanketrollet

Jeg er enig med deg i at det er trist at mange unge, og mange voksne er så langt fra seg selv. Jeg opplever likevel ikke at det er det du gir uttrykk for i ditt innlegg….. ?

Archana

Jeg fikk det iallefall med meg, nå er jeg litt sent ute med å lese dette blogginnlegget, men har ikke fått et snev av «mobbefaktorfeeling» akkurat.

Sparringmamma

Jeg er enig i at «mobbekortet» ikke nødvendigvis skal dras så fort man kritiserer noe. Jeg har selv opplevd å være kritisk til andres påstander og fått «så hatten passer» fordi jeg «prøver å rakke ned på andre» – noe jeg virkelig har blitt lei meg for fordi det ikke var intensjonen å evt kritisere PERSONER, men SAK og TENDENSER. Det er en hårfin balansegang har jeg lært! Sagt er sagt og gjort er gjort…

Kanskje et det ironisk nok derfor «rosabloggere» blogger om «overfladiske» ting fordi det er 100% trygt. . ??

Det er etter min mening stor forskjell på å kritisere enkeltblogger og bloggere og en evt tendens av hvor bloggverdenen er på vei. Det tok f.eks lang tid før jeg skjønte at det var TENDENSEN bl.a. Frøken Makeløs var ute etter å sette på dagsorden og ikke hva den enkelte skulle eller burde blogge om..

Angående mobbing handler det også om MAKTFORHOLD og overført til bloggverdenen mener jeg en blogger med mange følgere har større ansvar. En blogger med få følgere og lite makt kan kanskje i større grad tørre å være kritisk til store dominante blogger i bloggtoppen? Mens en stor og sterk anerkjent blogg kanskje bør være forsiktig med å «henge ut» enkeltblogger. . (uten at jeg vet hvor du er i dette bildet.. 🙂

Tanketrollet

Jeg tenker at det er synd at du opplever tilbakemeldingene som skyts. Jeg tror ikke de er ment slik, men rett og slett er andres opplevelse av det du gir uttrykk for i ditt innlegg. Min erfaring er at det i tilbakemeldinger kan komme perspeltiv jeg selv ikke har sett, og at hvis jeg åpner døra litt på gløtt så kan jeg finne noe der som kan berike mitt observasjonsfelt og gi større forståelse eller innsikt- også i meg selv og det jeg ikke SER. Kanskje ligger det noe i tilbakemeldingene du kan ha nytte av ?

Tanketrollet

Jeg utfordrer deg litt nå mandagsmor.
Jeg opplever at du stenger «døra» for de kommentarer du får- især hvis den som kommenterer har en annen tanke om det du skriver. Jeg setter selv stor pris på det som er forskjellig, og nyanser og andre perspektiv kan åpne for en vinkling jeg ikke har tenkt på. Dermed kan det gi meg innsikt hvis jeg åpner for det. Jeg tror de aller fleste som har kommentert innlegget ditt ikke har disse «følsomme punktene» du nevner over her.
Er det dine følsomme punkter du ser i speilet ?
Ønsker du refleksjon og drøfting eller ønsker du bare å ytre – basta bom ?
En slags kamp om å vinne ?
Intensjonen min med å svare på ditt innlegg var fordi jeg fikk en tankerekke når jeg leste innlegget som jeg delte. Jeg opplever din håndtering av konstruktive tilbakemeldinger på en slik måte at jeg undrer hvorfor du går i slikt forsvar- gjennom det jeg ser som tildekte «angrep» ?
Det er lite respekt for dine lesere i det-slik jeg ser det, og respekt er vel den første inngangsporten til å bekjempe mobbing.

MandagsMor

Nå SYNES jeg at du overanalyserer her. Dette er ikke et angrep til forsvar – det er en subjektiv observasjon.
Jeg forstår ikke hvordan du klarer å se så mange fordekte meninger og skjulte perspektiver.
Hvis jeg har en mening om noe – skal jeg ikke forsvare den?! Skal jeg jatte med alle som måtte være uenige, – og straks skifte standpunkt?
Hvis jeg forsvarer mine meninger/ytringer/standpunkter/etc. – da mobber jeg de som har kommet med «konstruktive» tilbakemeldinger?

Dette må du (og dere andre erfarne bloggere) oppklare, for dette forstår jeg ingenting av.
Er det egne regler for meninger når en blogger? Har noen glemt å fortelle meg om «Du kan si meningen din, men skift mening hvis noen protesterer»-regelen?

Sparringmamma

Nå begynner det å bli interessant! Og her mener jeg vi er i kjernen av kritikk av hverandre: Jeg skriver, lager og gjør min blogg så godt jeg kan. Man kan enten irritere seg over hvor «ureflektert og kort» den er, bla seg videre til en annen blogg eller komme med sin oppriktige mening om hva andre skriver.

Går man høyt ut og kritiserer, mener jeg man må tåle å bli motsagt tilbake. Ikke nødvendigvis for å «bli enig», men for å sette i gang en diskusjon.

Er ikke det litt av poenget med blogging?? Lufte, drøfte og diskutere? Det er vel ikke BARE for å få flest mulig treff og «likes»??

MandagsMor

Vel, jeg skriver i alle fall ikke for å få flest mulig treff. Etter den sjokkartede opplevelsen da bloggen lå på vg-sida og fikk 4000 besøkende (mot normalt under 60 treff pr dag…) og med tilhørende ekle kommentarer… *grøss* … En stund vurderte jeg å legge ned hele bloggen. Heldigvis stilnet det etter et par dager.

Det er greit at noen – eller alle! – er uenige med meg, men jeg forstår ikke behovet for å tillegge meg egenskaper eller motiver jeg ikke har, – eller for å få meg til å skifte mening. Den biten er helt ubegripelig. Spydige kommentarer kan få meg til å vurdere å stenge bloggen for kommentarer, men – det er jo artig å få noe feedback også.

Men – å diskutere for diskusjonens skyld synes jeg er helt tåpelig. Å komme med motargumenter bare for å kverulere er så bortkastet. Liker en ikke det en leser går det jo bare an å hoppe videre til en annen blogg.

Sparringmamma

Har vurdert det samme selv når det «blåser», men på den annen side: all erfaring er god erfaring! 🙂 Det er alltid enklere å kritisere hva andre skriver enn å skrive selv! (Har jeg lært…)

Men det å tillegge andre motiver eller «diskutere for å diskutere», det blir temmelig håpløst.. Sånn jeg ser kommentarene over, stemmer ikke noe av det sånn jeg opplever det. En frisk diskusjon, og noen som prøver å utfordre noen av de meget bastante påstandene dine om rosabloggere; DET ser jeg. Men det tåler du! 🙂

Legg igjen en kommentar