Det som ikke syns

«Hyttenaboen min er uføretrygda, enda det ikke er noe som helst i veien med ham!» Uttalelsen kommer støtvis på sinte, små pust.

arg

Munnen hans er en smal strek. Han virker personlig fornærmet, så jeg spør om han er det. Han sperrer opp øynene og freser: «Det er jo svindel! Han er jo i aktivitet hele tida. Ikke noe i veien med ham! Han jobber sikkert svart, for i  sommer bygde han terrasse på hytta til en han kjenner! Han er ikke syk, – han gidder bare ikke å ha en skikkelig jobb! Permanent ferie på statens bekostning!»

«Hvordan vet du at han ikke er sjuk?» spør jeg. Han stirrer på meg og øynene blir små streker: «Han ser i alle fall ikke sjuk ut!». Vi blir sittende og se på hverandre en stund. Kaffetrakteren freser.

«Hva vil du gjøre?», spør jeg. Det blir stille. Lenge. «Nei», kommer det nølende, «det er vel ingenting å gjøre? Kan det jo hende han er … syk  hodet eller noe.»

Jeg skjenker kaffe til oss begge, tilbyr sukkerbiter. Han tar to. Lar dem falle ned i koppen med to små plask. Vi nipper til den varme kaffen, mens jeg forteller. Om noen av de jeg vet om som er uføre. Som er så aktive som de bare orker på gode dager. Som har like mange, kanskje flere, vonde dager. Jeg forteller ham om mennesker, ungdommer og godt voksne, som sliter med ulike plager som de det meste av tiden desperat forsøker å skjule det for omgivelsene.

Jeg forteller ham om en mann jeg kjenner. Han er noen og førti, – og uføretrygdet. Han «jobber» sent og tidlig, men noen dager må han bare sove. Han er så aktiv som han tør. Om et par år vil han ikke lenger være i stand til særlig aktivitet. Han har så lyst til å gjøre ferdig det nye huset. Det som skal gi de tre barna hvert sitt soverom, kona et hjemmekontor og ham selv et hjem tilpasset rullestol.

«Det er mye som ikke syns… og mye vi ikke vet», avslutter jeg.
Han ser på meg med en oppgitt mine og sukker: «Jeg er bare så sliten… «

Melivetpaaslep

Slike folk som den frustrerte har ofte behov for anerkjennelse og skryt for hvor flinke de er. Ofte bærer de på oppgitthet og sinne fordi de selv ikke opplever å bli tatt på alvor. Kanskje sliter de i relasjoner, privat og på jobb og da kan det virke provoserende at andre har det lett og kan gjøre det de ønkser og få betalt av NAV, for det er slik det virker for dem. De har manglende innsikt og forståelse for andres situasjon. Til tider kan jeg ikke bebreide dem for det, for hvem skjønner seg egentlig på sykdom som ikke er helt åpenbar (brukket bein i gips)? Om en allerede sliter med tilliten til andre mennesker, så skjønner jeg at mistenksomheten kan vekkes.

Det som er problematisk er at mange uføretrygdede har opplevd mye mistenksomhet og har måtte forsvare seg overfor mange folk. Etterhvert blir det en større belastning enn sykdommen i seg selv og de mister evnen til å fokusere på å bli friskere og mer stabile, når motstanden er massiv og varer.

Det er et viktig tema du tar opp!

Legg igjen en kommentar