Jeg er ikke min alder

Jeg lurer på hvem jeg er.

Andre mener at de vet hvem jeg er. En del vet sågar hvordan jeg tenker. Hvilket er ganske imponerende, siden ikke engang  jeg selv vet hvorfor jeg tenker som jeg tenker til tider. Enkelte er så rause at de tillegger meg tanker og egenskaper som jeg, – selv om jeg prøver, ikke klarer å gjenkjenne i meg selv.

Til tross for at jeg aldersmessig (46) burde tenke på meg selv som voksen, har jeg en vedvarende tendens til å tro at jeg ikke er det. Når jeg oppfordres til å påta meg oppgaver hender det at jeg tenker: «Nei, det der kan jammen en av de voksne ta seg av!» Heldigvis er jeg ikke en som snakker før tanken er tenkt ferdig, så jeg har ennå til gode å si det høyt.  Kunne medført en del latter, – særlig med tanke på at jeg stadig oftere er en av de eldste forsamlingen…

Hva andre ser i meg stemmer ikke alltid så godt med den jeg selv føler at jeg er.

Jeg sitter her og titter ut av mitt «vindu», mens resten av verden forsøker å titte inn. Jeg sitter her inne i halvmørket med gardinen delvis trukket for og persiennene halvveis nede. For selv om noen hadde full tilgang til min tankeverden, og fikk se «alt», så ville de tolket det de så på sin måte. Og den ville nok ikke stemt med min opplevelse av meg selv.

MP900337277

Når jeg ser i speilet… Om morgenen. Det er stort sett bare da jeg har tid til den slags. Det som måtte falle ned, sprette opp eller bare rett og slett forfalle i løpet av dagen får bare … Hvor var jeg?

Når jeg ser i speilet ser jeg selvsagt at jeg har blitt eldre. At jeg ikke er 20 år. Jeg ser at jeg er en «moden» kvinne. Ikke overmoden, bare moden. De små, tynne strekene som stråler ut fra øynene. Ikke rennende maskara, men fine rynker. Rynker, ja. Jeg har for lengst oppdaget at de er der. De smiler seg rundt i hele ansiktet snart, og forteller alle som ser på meg at jeg «nok er i førtiårsalderen» – og voksen.

Vi endres med årene. Utenpå; en hel del etter hvert. Mens vi inni oss er … noen andre.

Jeg har møtt tjueåringer som lever og snakker som om de er åtti, og jeg kjenner åttiåringer som mentalt ikke er en dag over tjuefem. Hvis de byttet kropp ville ingen ha reagert på deres væremåte. De er ikke sin alder. De er sine erfaringer og sine ønsker. På godt og vondt.

Rent objektivt ser jeg helt klart at jeg selvsagt er denne voksne kvinnen som stirrer på meg fra speilet. En person som har levd noen år, og som har gått gjennom faser som markerer hvor man befinner seg i Livet.

Men når jeg lukker øynene – …

Når jeg lukker øynene er jeg ikke 46. Jeg er ikke definert som kvinne eller som en  voksen. Jeg er et vesen som alltid har vært, som er og alltid vil være meg.  Jeg er et menneske av alle aldre, – fra første minne til langt inn i fremtiden. Jeg er mine erfaringer, drømmer, ønsker og håp.

Jeg vet ikke helt hvem jeg er, men jeg er helt sikker på at jeg aldri er min alder.

Pia

Kjenner meg igjen! Har ofte tenkt på foreldremøter på skolen at folk sikkert ikke skjønner at jeg har så store barn at de går på skolen. Og så kommer jeg på at jeg er over førti…

MandagsMor

🙂 Jeg tror mange har det slik. Av og til sitter jeg på møter og tenker at «det er moro å få leke med de voksne, – men skjønner de ikke at jeg egentlig er litt for ung til dette?»

Jenny

«Nei, det der kan jammen en av de voksne ta seg av!” Hehe, utrolig bra. Jeg har ikke tenkt akkurat det, men det skal jeg begynne med når jeg synes noe er for strevsomt.

Kanskje vi er tidløse? Alder er ikke holdbarhetsdato, heller mer veiledende på ett vis.

Morten Besshø

Enig – dette er en god tekst. Alder er bare et tall, og de fleste har sikkert mange eksempler på dette.
Det er jo bare et spørsmål om holdninger og adferd.
Som alt annet, egentlig …

MandagsMor

At adferd er uavhengig av alder er nok et fenomen som blir stadig tydeligere. Før i tida var man nok mer bundet av «alders-tradisjoner». Bestemora mi så veeeldig ut som ei bestemor fra hun var 55… Mora mi kler seg ungdommelig, og mentalt er hun noen ganger yngre enn barnebarna… 🙂

Lammelåret

Jeg lurer på det samme noen ganger. Når jeg snakker om noe som var for 20 år siden er det et slags bevis på alle årene som er blitt lagt til meg. Det kjennes likevel fremmed. 20 år siden, liksom… da må man være gammel for å snakke om slikt.

Jeg aner ikke om folk tipper riktig alder på meg, men jeg trodde du var yngre enn du sier at du er. Hvorfor er jeg ikke sikker på, men av en eller annen grunn har jeg begynt å tro at alle er yngre enn meg.

Jeg tar stadig feil.

Jeg likte godt dette innlegget. Mulig at jeg legger det ut på Facebook-siden min senere. Regner med at det er ok?

MandagsMor

Da jeg startet å blogge for mange år siden VAR de fleste som blogget yngre enn meg. Og de var menn… Nå er vi bloggere en salig blanding! 😀
Selvfølgelig kan du bruke innlegget mitt på Fjesboka. 🙂

fjellcoachen

Vi er den vi er, ikke den vi var eller den vi blir. Vurderer snart å gi ut memoarene mine ;-). Alder er relativt slik jeg ser det, alt etter hvordan vi tar den og hva vi måler oss mot…

Jenny

Altså mandagsmor. Nå kan det se ut som jeg har kopiert deg, dvs, bloggtemaet ditt oxygen. Hmm, det kanskje ikke bare ser sånn ut. Det var ikke meningen. Jeg hadde arras theme før, men når jeg flyttet bloggen til wordpress så var ikke temaet tilgjengelig lenger. Siden det har jeg vært vandrende i bloggtemaer for jeg finner ingen som ligner. Før jeg kom innom bloggen din. Det jeg likte med arras var klistret bilde, og utdrag av innlegg, og det hadde dette temaet. Derfor byttet jeg, for et ligner mest på det jeg hadde. Ok?

Toner av tanker

Fantastisk bra skrevet! Jeg kjente meg igjen i hvert eneste ord…

Jeg klarer heller ikke å forholde meg til en alder. Jeg ser speilbildet endre seg. Jeg ser klærne jeg bærer får sterkere preg av modenhet. Jeg ser at menneskene jeg omgir meg med har andre holdninger, verdier og tanker enn hva det var for 10 år siden. Jeg ser linjene rundt øynene, fornuften i valgene og endringer i livet. Men, tall ser jeg ikke.

Jeg er og har alltid vært meg, og bare meg. Akkurat som du skriver! Det er det jeg forholder meg til… At enkelte ting ved meg endres med tiden er en ting. Meg-et har jo blitt mer modent, heldigvis! Jeg jeg er meg. Ikke ett tall. Ikke en alder… Bare meg! 🙂

Legg igjen en kommentar