Nytt skjellsord: Husmor!

Dagbladet 24.12.12: «Ho, ho, ho, så dumme de var!»

Landet rundt vender kvinner tilbake til hjemmet, der de koser seg med vask og støvtørking, cupkakes-baking og middag til mann og barn. Foruten hjemmets fire vegger, er nettet blitt den nye generasjons arena. Vi har fått en hær av såkalte husmorbloggere, som kvitrer og tvitrer i vei om sine daglige puslerier, om hvordan de får alt på stell, om strikking og stryking og skjortebretting. Samtidig vil de være så sexy at mannen ikke fyker på dør. Hva skjer? Hvordan får de tid? Går det ut over mann og barn?

Nei, husmoren er ikke «tilbake», hun har alltid vært der.

Mormor og mor var husmødre. Jeg har også vært husmor. I perioder da ungene var små valgte jeg å være hjemme med dem. Det er ikke så lenge siden, knapt tjue år. Jeg støvsuget, vasket og strøk klær, bakte brød og muffins (gammeldags ord for cupcakes…). Jeg passet ikke bare unger, men sydde klær, gikk tur og skravlet med andre småbarnsmødre, leste bøker og hadde kreative stunder med ungene. Jeg tok «lek og lær»-turer i skogen og hadde ungene med på alle slags aktiviteter i lokalsamfunnet – også kalt sosial trening.

Vi som var hjemmeværende eller husmødre for 15, 20 eller 30 år siden var like kreative og oppfinnsomme som dagens cupcake-, håndarbeids- og interiør-bloggere. Vi drev med det samme som hjemmeværende kvinner gjør i dag. Forskjellen ligger i at vi ikke blogget om det for tjue år siden. Vi sendte ikke bilder til lokalavisen av muffins og hjembakt brød, gardinsøm og smarte interiørtips.

Husmødre var usynlige, men de var der. Slik de alltid har vært. 

Min mor var «alltid» hjemme. Det føltes i alle fall slik da jeg var liten. Det var aldri et spørsmål om hvorvidt hun bidro til familiens økonomi. Uten henne hadde vi ikke klart oss, hverken med økonomisk eller personlig. Selv om far var den eneste som hadde en betalt jobb, var det hun som fikk pengene til å strekke til. Og som fikk pengene til å strekke lengre enn langt noen ganger.

Mor var den som kunne fikse alt mulig. Hun fikset leker som gikk i stykker, reparerte klær, sydde nye gardiner, bakte verdens beste brød, laget syltetøy og middag. Hun kunne svare på nesten alt, hadde en bred allmennkunnskap,  og det hun ikke kunne noe om det visste hun hvor vi kunne lete for å finne svaret på. Hun lærte meg mye  bare ved å være til stede, og ved å la oss delta i det hun foretok seg. Hun stilte krav til oss, slik at vi lærte å bli selvhjulpne og selvstendige. Den jobben hun gjorde var usynlig, men for samfunnsøkonomien helt essensiell.

Det er lett å le av en komisk fremstilling av 50-tallets husmødre som i «Støv på hjernen», men uten husmødrene på 50-tallet hadde ikke Norge klart å bygge seg opp etter krigen. Og uten husmødrenes «opprør» på 60-tallet hadde vi ikke fått noen kvinnefrigjøring på 70-tallet, fokuset på flere utdanningsvalg for kvinner på 80-tallet, …

Jeg er svært glad for at vi i dag kan velge å være husmor/hjemmeværende, – hvis familiens økonomi tillater det. Det er ikke noe nytt at noen ønsker å være husmor. Det nye ligger i at du kan risikere å bli kritisert – eller ledd av, for det valget. At noen nå i dag velger å være husmor i noen år er ikke et skritt tilbake for likestillingen, fordi likestillingen ligger i selve valgfriheten.

Husmor er tradisjonelt sett en hederstittel, men nå er det kanskje en yrkestittel som er i ferd med å bli et slags skjellsord.

støv-på-hjernen_husmor

 

Andre innlegg i samme kategori:

Kunsten å være husmor

Stridens eple er iBoks

Blogging Mamas

 

Elisabeth, Innerst i veien

Jeg tror mange av dagens husmødre er det fordi de kan det økonomisk. Og hjemmetida for mange husmødre anno 2012 tror jeg brukes vel så mye til trening og egenpleie som til tur i skog og mark med barna, eller brødbakst. Synes ikke det er et skjellsord. Innerst inne er jeg vel misunnelig på de som kan disponere tida si på den måten. Skulle gjerne gjort det selv. Da kunne jeg gjort frivillig, meningsfullt arbeid til glede for andre. Skulle jeg sulla hjemme tror jeg at jeg hadde blitt hjernedød etterhvert.

Jona (tyskertøsa)

Føler meg litt truffet her. Jeg har vært hjemme i tre år nå, og kommer til fortsette min jobb som husmor og hjemmemamma i hvertfall 1,5år til. Jeg føler meg ofte sett ned på eller dømt for at jeg «bare» er husmor og ja «selvfølgelig» er jeg blogger også huff og huff noe så tragisk!
Det er klart at husmødrene alltid har vært der. Nå har de bare en annen måte å kommunisere med hverandre og verden på. Jeg syns det er fantastisk gøy med husmor og mammablogger og lar meg ofte inspirere og underholde av dem.

Lammelåret

I dag er det kanskje like lett (og forventet) å være yrkesaktiv som det i 50-årene var å være hjemmeværende husmor.

Det er når vi bryter med det tradisjonelle at det kommer reaksjoner. Hva som fremkaller disse reaksjonene varierer fra miljø til miljø. Jeg oppfatter at det er stor forskjell rundt om i landet. Derfor blir det slik at det som er utradisjonelt i ett miljø er forventet i et annet. Og dermed blir husmor versus betalt utejobb litt håpløst å diskutere på nett. Vi har så ulik bakgrunn, men snakker som om vi kommer fra samme sted alle sammen. Ikke rart diskusjonen om hva man skal og bør gjøre blir rare.

Det viktigste er at hver enkelt velger det som fungerer for seg, tenker jeg.

Jenny

Det negative med å velge husmoryrket er at det gir dårlig med pensjonspoeng. Folk tenker gjerne ikke over det fordi de er lykkelig gift, men kommer det til skilsmisse så kommer kvinner veldig dårlig ut , om de ikke har en privat spareordning som den med inntekt bidrar inn i.

fjellcoachen

Stakk innom for å ønske godt nytt år! Har ellers stor sans for valgfrihet og bevisste valg i begge retninger. Selv om jeg snart blir 50, vokste jeg opp med en mor som jobbet 100% utenfor heimen og en far som var ukependler i sesong, og har hatt en trygg og god oppvekst med mange kvaliteter jeg har tatt med meg videre i livet, inkludert å jobbe fullt mens barna var små og fortsatt, og samtidig sky posesupper.. (ikke spør om gulvvasken, noe må man fire på…..)

MandagsMor

Prioritering, japp. Har stort sett jobbet fulltid, jeg også. Og med tre unger i alle deler av grunnskolen kunne det bli noe hesblesende inni mellom, men det har ikke vært husarbeidet som har stått høyest på prioriteringslisten min.
Nå har jeg jobbet 100 % så lenge at jeg godt kunne tenkt meg et friår for å komme i kontakt med jordnære meg igjen, – men kan ikke akkurat «skylde på» småbarn lenger…

Legg igjen en kommentar