Ble kvitt juleflesket på 15 minutter

ble_kvitt_juleflesket_på_15_minutter

Rett etter jul og i hele januar fylles ukeblader, nettsider og aviser med råd for å bli kvitt juleflesket. Og overskriftene i avisene forteller meg at jeg må bli kvitt juleflesket. Men det har jeg alt gjort! Det tok ganske nøyaktig 15 minutter.

Det er vel ikke til å stikke under en stol (eller stappe bak et belte) at vi har en tendens til å legge på oss i løpet av julen. Masse god mat med godt tilbehør og god drikke. Og for søtmonser som meg; en uendelig rekke med kakebokser som bare venter på å tømmes. Kakeboksene har vært mitt ansvar i alle år. Det er mitt ansvar å fylle dem, – og også å tømme dem, siden jeg (dessverre) er den eneste som faktisk spiser de sju slagene. Neste år dropper jeg i alle fall seks slag…

På lille julaften kjøpte jeg ei stor ribbe, to biter faktisk. En med tynn fettrand og en som var skikkelig feit. Svoren var ikke rutet opp, men ved hjelp av fire kniver (som alle var sløve, – på hver sin måte) fikk jeg til slutt snittet svoren på tilbørlig vis. Ribba ble pepret og saltet, gnidd og massert, og lagt til hvile i et allerede fullstappet kjøleskap. Jeg synes jeg hørte et klynk da jeg lukket døren.

Julaftens morgen (rundt klokka 13 for oss som har julefri) satte jeg på stekovnen til forvarming. Halv to kunne jeg sette ribba inn i ovnen med et elegant dekke av glitrende folie. Lekkert. Dampen stod som en sky ut av ventilen i mer enn en time og spredte godlukt i hele huset. Pepperdampen smøg seg inn i nesen, opp i ganen og bak på tungen. Spyttkjertlene jobbet på spreng. Jeg forsøkte å berolige dem: «Hei, vent nå litt! Det er ikke kommet noe mat i munnen ennå!»

Etter en times damping kunne jeg avdekke ribba og la den steke. Svoren stod struttende av vanndamp og lovnader om knasende munnfuller. Men først måtte den steke i drøyt tre kvarter. Og nå snakker vi ikke om «pepperdamp» lenger, nei – nå luktet det stekt kjøtt! Ah! Selve julelukten! Spyttkjertlene nådde nye produksjonhøyder og ble belønnet med en banan. De sutret misfornøyd.

Endelig. Etter nesten ett døgns forberedelser stod juleribba på bordet!

ribbe

Svoren var perfekt sprø. En pute av sprø bobler over det hele. Fantastisk! Alskens lekkert tilbehør sto på rekke og rad bortetter det julepyntede spisebordet. Juletallerekner, julebestikk, juleservietter, julelys, juleøl, julebrus og rundt det hele; En julepyntet familie. Nå skal vi kose oss! Hele dagen har vi siklet rundt komfyren og nå skal smaksløkene virkelig få meske seg!

15 minutter senere var juleflesket borte.

Moralen:Mat som tar lang tid å lage smaker best før den kommer på bordet, og det flesket som sitter på kroppen er ikke jula sin skyld. Så ikke kall det juleflesk.

Legg igjen en kommentar