Har du hoppet i det siste?

Follow my blog with Bloglovin
Det startet som en uskyldig lek da Størsten var fire-fem år. Siden ble det til en intern spøk i familien. Eller spøk og spøk. Nå ligger det etter hvert mye i dette enkle spørsmålet. Til å begynne med var spørsmålet svært konkret, men siden skjedde det noe. Hvis en av oss skulle komme til å spørre nå dags ligger det noe mer bak ordene, og alt etter situasjon og dagsform får spørsmålet ulik betydning: «Hoppe?»

Jeg snakker ikke om «å hoppe» av sportslig type som et fallskjermhopp eller i lengde og høyde. Sport ligger ikke for meg. Nei, dette dreier seg faktisk om søledammer. Slike digre, brungrå søledammer som samler seg som små sjøer under lekestativ, på parkeringsplassen og foran parkbenker. Blanke, glinsende brune og fristende søledammer.

Spør en hvilken som helst fireåring: «Hopper du i søledammer?» Straks kommer en rekke innspill på viktigheten av å hoppe i søledammer.

Still så samme spørsmål til en førtiåring: «Hopper du i søledammer?» Stor sjanse for at de ler det bort og brydd prøver å avslutte samtalen med deg for å ta seg av viktigere gjøremål. Alternativt stirrer de på deg for å finne ut om det er et lure-spørsmål. Hvilket det også er.

Jeg hopper i søledammer. Noen ganger til barnas (- ikke store fortvilelse, men det var det du trodde jeg skulle skrive, eller hva?) … noen ganger til barnas litt sjenerte fornøyelse. For det ser sikkert direkte tåpelig ut når mor plasker av gårde til midten av digre søledammer, tar sats, hopper rett i været og lander med et digert plask.

Det er tåpelig, helt klart. Jeg ser den. Det ser merkelig ut når en voksen dame hopper i store søledammer. Og jeg blir våt. Hver gang, faktisk. Risikerer å se dum ut. Andre kan se meg dumme meg ut. Det er en unødvendig ting å gjøre helt frivillig – og jeg dummer meg ut hver gang. Men det er så deilig å kjenne at jeg fortsatt kan, tør og vil slippe livsgleden løs for å nyte en søledam.

Bortsett fra den (for meg) helt åpenbare nytelsen av å skvette vann til alle kanter, har søledam-hopping en annen funksjon; Jeg kommer i kontakt med meg selv. Jeg vekker barnet i meg. Barnet som har beholdt det ukuelige motet til å ikke akseptere regler og fastsatte normer. Barnet som protesterer ved å bli våt og kald selv om h*n har fått beskjed om å holde seg varm og tørr.

«Hoppe?» spør jeg. Mellomsten gløtter på meg fra gjemmestedet under panneluggen. Ser bort på den gedigne dammen utenfor butikken. Han er i dårlig humør, har hatt en traurig skoledag, er sint og fortvilet. En livet-stinker-når-du-er-tretten-dag. Hele handlerunden har han bare uttalt fire enstavelsesord. «Litt dypt, kanskje?» sier han så. «Blir du med eller?» sier jeg alvorlig, men løfter øyenbrynene opp i hårfestet. Han ser på meg. Mønstrer meg fra topp til tå. De blanke støvlettene, den nye jakka, skjerfet som bare brukes på jobben, frisyren som var fin i morges en gang. «Sette varene i bilen først da, kanskje?» Glimtet i øyet forteller meg at han vet at jeg vet hvordan dagen har vært. Vi hopper ikke likevel, men etterpå lager vi middag hjemme og snakker lenge og godt. 

 

Hva med deg? Har du hoppet i det siste? 

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Mandagsmor

Ikke bare burde vi hoppe mer, – flere burde hoppe. Ser for meg en flokk voksne som stormer ut av kontorbygget med kurs for nærmeste søledam 🙂 he he!

Legg igjen en kommentar