Barndom – en subjektiv opplevelse

Barndommen er som vi husker den, ikke nødvendigvis slik den egentlig var. I en søskenflokk vil hver og én sitte igjen med sin egen historie om oppveksten. Til tross for at vi har 50/50 sjanse for å arve egenskaper fra mor og far, får vi vår egen personlighet. Søsken kan være svært forskjellige både av lynne og utseende. Personligheten vil i stor grad styre søskens subjektive minner av felles opplevelser.

Det trenger ikke bli så ekstremt som i tilfellet med den svenske forfatteren og hennes datter, der datteren sier hun husker en barndom som hennes søsken ikke kan kjenne igjen. Nå kommer da også de færreste familiefeider til syne i beste sendetid på NRK, heldigvis. Slike uenigheter bør ikke få bli offentlig skittkasting. Det at Anna Wahlgren selv ønsker å stille opp betyr ikke at hun bør få lov. Det at både hun og datteren hver sin gang fikk sitte på TV og hudflette hverandre tyder på dårlig dømmekraft – ikke bare fra mor og datters side, men ikke minst redaksjonelt. Nok om det.

Søsken husker forskjellige ting fra barndom og oppvekst. En julefeiring som den ene syntes var fantastisk kan være helt glemt av den andre. Far var så streng, sier den ene, mens den andre bare husker at far ofte tok dem med på tur. En tredje husker faren som fraværende og knapt til stede…

subjektiv barndom

Aldersforskjellene i søskenflokken spiller en viss rolle i dette. Min storebror husker mye fra en bestemt periode i familien vår som jeg for min del husker svært lite fra. Kanskje var jeg på det tidspunktet mer opptatt av hendelser utenfor familien eller så skjedde det ting som var viktigere for ham som var eldst. Lillebror husker ikke noe fra samme periode, kan hende han var for liten til å ta inn alt rundt seg. Hvem vet.

Som søsken har vi stort sett den samme grunnleggende oppfatningen av våre foreldre, familie og oppvekst. De subjektive minnene kommer godt frem er når vi snakker om foreldrene våre. Vi har litt forskjellig oppfatning av dem som personer alt etter hvor nært forhold vi har hatt til dem i oppveksten.

Jeg vet at mine tre unger vil ha forskjellige historier å fortelle om sin oppvekst, og at de nok har ulik mening om meg som mamma og oppdrager. Jeg håper bare at barndommen «i det store bildet» ser okay ut …

 

Lammelåret

Når det gjelder barn – foreldre-relasjonen tenker jeg at det barn trenger mest er anerkjennelse for deres opplevelser. Det kan nok være vanskelig å svelge dersom dette er ting som den voksne ikke ønsker å huske eller ta innover seg at var opplevelsen til barnet. Å bli møtt med avvisning i en slik sårbar situasjon gjør ting vondt verre og jeg er sikker på at det er vanskeligst for barnet. Tror nok at vi som foreldre kan ha dårlig samvittighet for bagateller som handler om manglende oppfyllelse av egne sære krav, som egentlig ikke betyr noe i det hele tatt for ungene.

Mandagsmor

Vi er så redde for å gjøre feil at vi kanskje prøver for mye. Jeg har aldri hørt om noen som hadde en «perfekt» barndom. Tror ikke det er mulig. I beste fall har ungene en god barndom å tenke tilbake på, men dette uttrykket er også subjektivt; Hva ER en god barndom?

amistadheart

jeg sitter igjen med litt tanker etter å ha lest dette. Ikke vonde eller gode. Men reflekterende siden vi er en stor søskenflokk, og vi har alle forskjellige meninger om hvordan oppveksten har vært. vi har også forskjellige syn på foreldrene våre, selv om de er de samme for oss alle.

Takk for godt lesesoff.

Legg igjen en kommentar