LO: Frivillig deltid = latskap

Det kom en temmelig klar melding fra LO-lederen her om dagen: «Kvinner gjemmer seg bak morsrollen«. LO og andre arbeidslivsaktører skal bekjempe ufrivillig deltidsarbeid. Det er flott, men nå synes jeg LO-lederen har tatt inn på en humpete sidevei: Gjort det til en kamp mot alt deltidsarbeid, også  frivillig deltid. Svært mange av disse er delvis hjemmeværende med omsorg for små barn. Det skinner igjennom at LO-lederen synes disse mødrene er noen latsabber som bruker barna som en unnskyldning for å slippe å jobbe. Når ble omsorgsarbeid sist så til de grader nedvurdert?

Jeg synes det er mye godt arbeid og planlegging som legges ned i å bli kvitt ufrivillig deltid. Spesielt i helsesektoren er det mange som helst ønsker seg en fulltidsstilling. Men noen velger altså å jobbe litt mindre i barnas første par-tre leveår. Enkelte velger til og med å slutte helt, og «bare» være hjemme med småbarna. For det er det det handler om, er det ikke? At den som velger slik er «bare» hjemme? Hva tror LO-lederen at disse kvinnene (og noen få menn) bruker tiden sin på? Bake cup cakes og blogge om det?

Hvis hun tør kan LO-lederen spørre min mor, trebarnsmoren, om de ikke var bortkastet alle de årene da hun var «bare» husmor. Var hun for lat til jobbe og  bidra til fellesskapet? Den som sist spurte om min mor om hun var «bare» husmor fikk hodet bitt av…

Sandkasse Jeg har tre barn. I deres første leveår var jeg enten fulltids husmor eller deltidsarbeidende. For oss var det både et økonomisk og et personlig valg. Økonomisk fordi det koster faktisk ganske mye å ha barn i barnehage. Personlig fordi de første årene i et barns liv er absolutt fantastiske. Og de kommer aldri igjen. Det skjer bare én gang.

Jeg ønsket ikke å jobbe deltid, for jeg så ikke logikken i og tjene akkurat nok til å dekke barnehageregningen. Skulle jeg liksom velge bort tid med mine egne barn for at noen andre skal få betalt for ta seg av dem? Hverken barna eller vi foreldre ville «tjent» noe på det.

Når jeg tenker på alt vi fikk ut av de årene… Alt vi gjorde sammen. Barnas  utvikling, forundring, lek, turer, latter, gråt, … Det var så mye. Jeg lå i alle fall ikke på sofaen og ventet på at mannen skulle komme hjem med lønninga. Eller – det gjorde jeg vel på en måte, men jeg jobbet. Jeg brukte ikke morsrollen som en unnskyldning for å slippe å jobbe. Fåglarna skal vite at jeg jobbet.

TiderAlle som har jobbet i barnehage eller vært dagmamma vet hva jeg snakker om. Å ta seg av smårollinger er hardt arbeid. Å være fulltids husmor og mamma er jobb. Dårlig betalt i form av penger, dette var før kontantstøtten, – men mye jobb. Det holder ikke å skifte bleier og bake brød liksom. Unger skal ha aktivitet, opplevelser og lære. Enten det skjer hjemme eller i barnehagen. Hverdagen vår hjemme var nok ikke så annerledes enn barnehagedagen.

Det er bruk for alle, sier LO. Ja det er det! Men jeg mener at det også er bruk for at noen velger å være hjemme mens barna er små. At noen velger å jobbe mindre en periode. Bekjemp ufrivillig deltid, fordi dette er uønsket. Men ikke begynn å sloss mot frivillig deltid, fordi dette er foreldres verdivalg. Vi kan diskutere verdier til vi blir blå, men enige blir vi ikke. Jeg vil i alle fall ikke godta at staten eller næringslivet skal diktere hva mine verdier skal være. Kommunisme er som kjent fint på papiret, men fungerer dårlig i praksis…

Jeg føler at jeg investerte disse årene, den tiden, i mine barns fremtid. De møtte til barnehage og skole godt forberedt til å være en del av noe større. Med kunnskaper, kompetanse og erfaringer de kunne bruke til å lære mer. Når tiden kommer vil de bidra til samfunnsøkonomien, hver på sitt vis. Og jeg beklager, LO-leder, men det kan faktisk hende at de velger å være hjemmeværende mens barna deres er små.

Hva er verdien av omsorg? Kan omsorg i det hele tatt måles i penger? 

Legg igjen en kommentar