Min vei mot bikiniformen

Kom  over dette innlegget på nettavisen.no: «Min vei mot bikiniformen«. I utgangspunktet en fin blogg å lese for de som er interessert i fitness; altså kosthold og kroppsbygging. Linn er dyktig i det hun gjør og en seriøs utøver. Kroppen hennes ser sunn og sterk ut. Slik så også jeg ut for 25 år siden uten å ha gjort noe spesielt for det. Det var før jeg fikk barn og kunne kjøpe hvilken som helst bikini fordi alle passet uansett… Etter tre barn og 25 år har jo kroppen forandret seg en del, men jeg har funnet min vei mot «bikiniformen». Det startet sommeren 1999 da min eldste sønn kom til verden.

I 1999 fikk jeg et sommerbarn. Det første av tre sommerbarn, men det visste jeg jo ikke da. Solen var god med oss det året og det var hetebølge. Nå skal jeg ikke legge ut om hvordan det er å være høygravid under en hetebølge, men kan jo nevne at jeg befant meg ofte i kjelleren. Og da snakker vi ikke mentale etasjer.

full pupp

På grunn av svangerskapet hadde jeg lagt på meg en hel del og puppene vokste til grotesk størrelse under amming. Det var umulig å finne bikinitopper som passet. De bare skled ut til sidene, revnet eller var for smale. Så jeg ga opp å lete etter bikini den sommeren. I stedet tok jeg på meg min minst slitte amme-BH og ga blaffen i at naboen glodde. Åpenlyst.

Sommeren etter oppdaget jeg at jeg ikke hadde tid til bikini. Jeg satt ikke lenge nok på ett sted til å ha noen nytte av et slikt plagg, som jo brukes for å få mest mulig sol på kroppen. Jeg var stadig på jakt etter lillegutt som da hadde lært å gå. Siden jeg er heller blyg av meg ble det ikke til at jeg brukte bikini da heller. Jeg løp ikke rundt i nabolaget i så små tøyfiller. Sommeren året etter var han blitt såpass stor at han stakk av gårde til nabohagene om jeg ikke passet på. Jeg iførte meg shorts, t-skjorte og sjenanse.

Slik gikk årene. Tre sommerbarn (med tilhørende «full pupp») og et kvart århundre senere har jeg fortsatt ikke bikini. Men bikiniform det har jeg. Selv om min bikiniform ikke er like spretten som Linn sin, har jeg da en slags fasong som det går an å henge en bikini på. Kroppen min har fått riller (årringer) og blitt litt slitt og rufsete med årene, men fasongen er det ikke noe å si på. Faktisk er det litt fyldigere både her og der … og rundt omkring.

Ja ja, samma det: Min vei mot bikiniformen er altså å ikke eie en bikini. Problemet løst.

Hva med deg?  Trener du eller slanker deg til bikinisesongen? 

 

Jona (tyskertøsa: Mammalivet i Berlin)

Jeg går med badedrakt jeg. Problemet løst 😛
og nei jeg slanker meg ikke før sommeren. Prøver å holde meg innenfor trivselsvekt året rundt.
Men når det er sagt, så har nok kroppen min godt av litt ekstra trening og oppstramming akkurat nå, sånn for helsas skyld. Det var nemlig temmelig mange muskler som forsvant i svangerskapet. 😉

ToPlussTre

Ikke en helt aktuell problemstilling her for tiden:-) Sommerdagene kommer nok til å tilbringes (på det beste) med shorts og singlet, trillende på en tvillingvogn med toåringen på ståbrett og bikkja på slep. Formen kommer sånn sett av seg selv, men bikinien blir det lenge til jeg tester ut igjen… egentlig helt greit 🙂

Casa Kaos

Ja da, jeg er en typisk skippertak-slanker. Men jeg er mer sånn, opp tre kilo, ned to, opp fire, ned fem osv. Og alt i alt så ligger ganske jevnt en fem, seks kilo over trivselsvekta 🙂
Har egentlig funnet meg til rette med det.

Mandagsmor

Jeg går alltid ned noen kilo om sommeren, for da er en jo mer utendørs eller mer aktiv i det hele tatt. Men – det har jo noe å si hva man spiser også. Om vinteren spiser vi større, færre måltider har jeg funnet ut. Om sommeren spises mer frukt og grønt, og det spises oftere. Må ha noe med det å gjøre også.
Men bikiniformen – pytt! I følge datteren min har jeg en perfekt kropp: nemlig en mammakropp! 😀

Svar på ToPlussTre Avbryt svar