Sminke på barneskolen (gjesteinnlegg v/Minsten)

Som et a propos til mitt tidligere innlegg ba den flotte jenta mi om å få skrive et gjesteinnlegg, og det er klart hun får! Her i bloggen går hun under navnet Minsten. Her er hennes tanker om at sminke er blitt vanlig allerede i barneskolen: 

Jeg fyller 12 i juni. Mange syns vel en 11-12 åring er for liten til å bruke sminke. I grunnen synes jeg også det. Men man må liksom passe inn.

Vi er åtte jenter i klassen. To av dem bruker sminke hver dag. Kanskje ett lite unntak på en eller annen morgen, men ellers har de på maskara på hver dag. En annen brukte nesten alltid sminke før, men nå er det innimellom. To av jentene bruker sminke i ny og ne, kanskje på bursdager eller framføringer på skolen.  De to siste bruker ikke sminke. Også er det meg. Jeg bruker maskara kanskje 3-4 ganger i uka. Oftest når jeg skal på bursdager eller ut et sted. Jeg var altså en av de siste i min klasse til å begynne med maskara.  Det er nesten sjokkerende. At det nå er vanlig at jenter helt ned i 10 og 11 års alderen bruker maskara. Hva blir det neste?

usminketI klassen over meg er det vel 8-9 jenter. Det er kanskje ên av dem som ikke bruker maskara. De fleste er fylt 13 år. Men det som overrasker meg er at jeg, som har brukt sminke i noen måneder, er flinkere til å sminke meg enn mange av dem. Jeg vet jo at maskara skal på øyenvippene for å framheve øynene, men på noen av jentene i klassen over meg ser det ut som de bare har tatt kosten, dyppet den i tykk, seig maskara og strøket den under øyet.  Jeg mener… Hallo? Hva mener foreldrene deres? Hva syns de om at datteren deres, deres «lille prinsesse», er i ferd med å bli en populær snobb?

Jeg begynte med maskara for å på en måte bli med i gjengen. Jeg, som nesten aldri snakker med jentene i klassen over meg, fikk nesten ros den dagen jeg kom på skolen med maskara. «Så fin du ble!» «Du har dritlange øyenvipper!» «Når begynte du me maskara?» «Skal du ha det på i morgen også?» Men en kommentar overrasket meg: «Har du begynt med maskara? Bra.» Bra? Hva er så bra med det? At man liksom har vokst opp? At man nå er med i «gjengen»? Og den som kom med den kommentaren var en av de bare hadde klæsjet på med maskara.

Nå er det nesten dagligdags for meg å gå inn på badet, ta tak i maskaraen og bli «undervist» at mamma om hvordan jeg burde ta på, hvor mye og alt som hører til. Hvis jeg står på badet alene og tar på så går jeg til mamma etterpå og spør henne: «Godkjent?» Da kikker hun opp på meg og liksom godkjenner maskaramengden og slikt. Det hender jo at jeg har tatt på for mye, men da sier mamma bare ifra også går jeg og fikser det. Ikke noe problem. Jeg er ganske glad for at mamma gir meg tilbakemeldinger på hvordan jeg tar på sminke. Som me alt annet så må man lære å sminke seg også.

Men det er ikke alle som er like begeistret. Som venninna mi. Hun er en av de som brukte ganske mye sminke før, men nesten aldri nå lenger. Hun syns jeg blir en slags «snobb» og at jeg blir så «fisefin» når jeg bruker maskara. Vi har kjent hverandre siden barnehagen. Hun bor 3 minutter unna huset mitt. Jeg går innom henne hver morgen, også går vi sammen til skolen. Vi klarer ikke å være sure på hverandre lenge, men når vi er sure på hverandre er det oftest hun som vinner. Til slutt orker jeg ikke si imot henne mer. Slik var det også da jeg begynte å bruker maskara. Jeg forstod liksom ikke hvorfor hun ble så sur og så fin på det, når hun selv brukte maskara. Men jeg tror vi begge forstod til slutt at folk forandrer seg. Selv den ene i klassen du alltid har kjent, vet alle hemmelighetene til og du tror du kjenner alt for godt.

Noe som også forandrer seg er «tidene». Barn forandrer seg. Skolen forandrer seg. Lærerne forandrer seg. Oppdragelsen forandrer seg. Før, «i gamle dager», da moren min var på alder med meg lekte de ute, fant på mye sprell. Men nå til dags handler liksom alt om «det nye». Nye mobiler. Nye dataspill. Nytt stæsj som vi egentlig ikke trenger. Jeg har merket at jeg er mye mer sammen med guttene i klassen.

BRATZZSom jeg sa tidligere: man forandrer seg. Jeg er ikke alene om å være mer sammen med guttene. I fjor var det en periode der liksom «de kule» og «populære» i klassen møttes på skolen klokka fem om kvelden, bare for å «henge» der. Men vi er over det nå. Vi møtes ennå, jentene og guttene i klassen, men nå spiller vi fotball, prater, ler, tøyser og bare reker rundt på måfa. Men vi har det gøy. Og det jeg har lagt merke til, er at de 3-4 jentene som er med, er de som bruker maskara.

Fra mitt perspektiv er ikke maskara noe «farlig» og «uanstendig». Jeg forstår at fra voksnes perspektiv er jeg og de i klassen min for små til å bruke maskara. Og fra deres perspektiv synes jeg også det. Men når du selv blir en del av det, ser man helt annerledes på det. Fra mitt perspektiv er jeg kanskje litt ung, men jeg har sunn fornuft. Jeg «klæsjer» ikke på med maskara, – jeg har det på slik at det ikke klumper seg og ser rart ut.

Jeg gjør mitt beste for ikke å bli «en annen» når jeg har på maskara. Jeg synes selv at jeg ikke har forandret meg. Kanskje jeg har forandret meg på den måten at jeg er litt mer opptatt av hva jeg har på meg, hvordan håret mitt ser ut og slikt, men personligheten min tror jeg ennå er slik den alltid har vært. Jeg kan aldri tenke meg å bli som de i klassen over meg. Det er liksom ikke mulig. Jeg VIL ikke og SKAL ikke bli som dem. Og hvis jeg en gang begynner å nærme meg deres nivå, setter jeg utrolig mye pris på at mamma sier fra. Hjelper meg gjennom det. Snakker med meg om det. Slik som hun gjør med alt annet. Med  dårlig selvtillit og alt annet som har med det å vokse opp. Sminke og identitet er også en del av det.

Jeg vet at jeg har en del tøffe år foran meg, nå som jeg snart skal kaste meg ut i tenåringslivet og ungdomskolen. Med snart bare ett år igjen på barneskolen, må jeg bestemme meg: fortsette og tørre å være den jeg er, eller bli med i «gjengen» og være som alle de andre? Sminke er en del av det å vokse opp.

La oss barn lære, feile, dumme oss ut. Men alltid, alltid stå ved vår side for å hjelpe oss videre, støtte oss og ikke minst: vær stolte av oss for at vi prøver, feiler – men på veien; lærer.

hilsen Minsten

Casa Kaos

For et fint innlegg, Minsten.
Veldig fint å få et innblikk i hvordan hverdagen til en tolvåring er. Mine barn er nemlig bare to og tre år gamle,så jeg vet egentlig svært lite om hva som rører seg på barne- og ungdomsskolen.

Jeg syns ikke du er for ung til å bruke maskara. Herlighet, du er jo tross alt (snart) tolv år!
Men jeg tror det er lurt at mamman din dobbeltsjekker når du kommer ut fra badet.
Ellers er jeg helt overbevist om at du kommer til å finne din vei gjennom tenårene uten de store problemene. Du virker som en veldig smart og reflektert jente.

Og så en kommentar til mamman din: For en flott datter du har! (Der har du gjort en god jobb!)

Legg igjen en kommentar