Hva skal til for å bli hørt?

Nå i juni har jeg lest, flere ganger, historien til Janne og lillebroren Ronny. Deres barndomsminner er en endeløs rekke hjerteskjærende scener med omsorgssvikt på alle kanter. Ingen hørte dem da de bad om hjelp flere ganger. Og enda verre; de overlot ansvaret for en svært syk mor og en forvillet yngre bror til purunge Janne. Alle visste. Ingen gjorde noe. Alle de årene. Hvordan er det mulig?

«Hva tenker du at barnevernet burde gjort?»

Janne - Jeg tenker på Ronnygutt

Jeg skal ikke gjengi hele saken her, men du kan lese hele den grusomme historien her: http://multimedia.bt.no/janne/index.html.

Janne bor i dag på et hjem for unge funksjonshemmede, kjenner seg trygg og ivaretatt. Hun tenker mye på lillebror som hun ikke har sett på lenge.

Hvor mange andre som Jenny og Ronny har vi rundt oss? Er det egentlig noen vits å varsle om vår bekymring for omsorgssvikt til barnevernet? Jeg tror jeg ville sagt fra hvis jeg opplevde at barn i min omgangskrets hadde det vanskelig hjemme, – men ville det hjulpet barna eller bare gjort livet enda verre?

For én ting er å at barnevernet tar grep og gjør noe, – det oppleves nok noen ganger som et overgrep. Men hvis barnevernet VET og ikke gjør noe…. Det må da kjennes som et enda større svik? Det er på høy tid å gjøre noe med barnevernloven, – som pr i dag ikke er en reell «lov» da den ikke gir barna rettsvern uten foreldrenes samtykke.

Janne - De skulle hørt oss

ellens oase

Jeg tror ikke barnevernet vet og ikke gjør noe der de vet. Men at de har vage mistanker i mange tilfeller er sikkert. Og at de har en av de aller vanskeligste og viktigste jobbene jeg kan foretille meg. Jeg har samarbeidet med flere i barenvernstjenenseten og jeg har dyp respekt for arbeidet de gjør.

Mandagsmor

Slike saker som dette ødelegger folks tillit til barnevern, dessverre. På den annen side skal det ikke mye til før «folket» eksploderer i mistillit til barnevernet, – sårbart arbeidsfelt!

Legg igjen en kommentar