Spiseforstyrrelser hos skolebarn

– Ja, hvorfor er du er hos meg da?, spurte helsesøster med en arroganse som ville slått en hver stolthet ned igjennom gulvet. Og ihvertfall en meget usikker 14-årings skrantende selvtillit.
Ehm, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse, svarte jeg, noe som var ganske utrolig at jeg allerede da hadde innsikt og selvaksept til å si.
Åh, hehe, nei, DET har du ikke, var neste replikk fra denne fullstendig ubrukelige helsearbeideren. – Du veier for mye til det. Du skjønner det at de som har spiseforstyrrelser de er enten veldig tynne eller veldig tykke. Og da kalles det anoreksi eller bulimi.
Dette sa hun mens hun tegnet med de lange, tynne fingrene sine i luften en slags vektlinje med 30 kg i den ene enden og 100 kg i den andre.

Inni meg kjente jeg en voldsom skamfølelse. ….

Som ungdomsskoleelev ble Tuva sendt til helsesøster av en kontaktlærer som så at noe var galt. På kontoret til helsesøster, som elevene kalte «Heksa», ble 14-åringen møtt av en «fagperson» som ikke visste noe særlig om spiseforstyrrelser, og som gjorde enda mer skade ved å fortelle Tuva at hun innbilte seg å være syk. De neste møtene med helsesøster gjorde ytterligere skade for jentas psykiske helse; hun kontaktet jentas foreldre som ikke visste bedre enn at de tvang datteren til å spise. Hvilket igjen medførte at Tuva begynte å kaste opp maten fremfor å sulte seg…. Uheldigvis har hun også hatt andre mindre heldige møter med psykiatrien.

Du kan lese hele innlegget til Tuva på bloggen hennes.

Jeg håper at helsesøstre og lærere generelt sett har mer kunnskap om spiseforstyrrelser enn «Heksa» hadde. De helsesøstrene jeg har hatt befatning med har gitt inntrykk av å være oppegående fagpersoner, men kanskje har jeg bare vært heldig?

  • Får lærere opplæring i å gjenkjenne spiseforstyrrelser i sitt utdanningsløp?
  • Hvilken utdanningsbakgrunn kreves for å bli helsesøster?

Det finnes mye informasjon tilgjengelig i dag. Som mor synes jeg det er smart å kunne litt om psykisk helse. Ikke bare for å være føre var i forhold til egne barn, – men også for å holde et øye med andres. Hvis en venn av barna plutselig forandret adferd eller gikk opp/ned i vekt, ville jeg nok blitt like bekymret som at det var mitt eget barn. Kan du nok om spiseforstyrrelser, synes du?

Noen smarte lenker:

Legg igjen en kommentar