Julestress-nissen

Litt over ei uke igjen til deadline. Jeg kjenner at min indre stress-nisse jobber overtid. Han sitter på min venstre skulder, har tatt på seg rød lue og et pjuskete hvitt skjegg, mens han skuler ned på alle mine julegjøremål. Rettere sagt; han sitter der og ramser opp alle de tingene jeg ennå ikke har gjort. Og jeg svarer for meg så godt jeg kan, men han godtar ikke svarene mine. Julestress-nissen er en ordentlig … nisse! Det irriterer meg at han er der, og enda mer irriterer det meg at jeg lytter til det han sier.

Julestressnissen er irriterende gammeldags, men han får støtte fra mange hold og til slutt blir det umulig å ikke høre på ham. Aviser, ukeblader, plakater, annonser, nettsider, … De gjentar det julestressnissen sier med svære typer. Fra begynnelsen av oktober skriker det mot meg fra alle kanter: «Det er snart jul! Er du forberedt?» Skulle tro det var dommedag, og ikke en høytid.

Media renner over av juleforberedelser: Tips og råd om julemiddagen, oppskrifter på julegodteri og julekaker, billigste julereiser, juleaktiviteter for barna, julekjoler og julemarsipan. I oktober så jeg de første marsipangrisene under en plakat med julekuler og nisseskjegg. Nesten tre måneder før julaften. Og så økte det på utover i november og tar helt av i desember. Butikkene spiller julemusikk og tror de skal få meg til å handle hos dem. Jeg går ut igjen. Butikker er stressende nok om man ikke skal ha Kyrkjebø fra 80-tallet tutende i ørene også. Jeg handler bemerkelsesverdig lite i desember, og enda mindre de to siste ukene før julaften.

Close up of a christmas decorationNår julen endelig kommer er jeg litt lei hele greia og vil bare at det skal bli hverdag igjen. Misforstå meg ikke; Jeg liker jula når den først er igang. Unger som venter på å få åpne mystiske pakker, sitte sammen med dem og se «Tre nøtter til Askepott», spise fetgod mat med levende lys på bordet. I pentøyet, selv om det bare er «oss» til stede. Pynte oss for hverandre denne ene kvelden i året. Jovisst er det koselig. Men ikke mer enn ellers.

Vi har det faktisk ganske koselig hele året. Men vi pynter oss ikke før fiskeboller i hvit saus, liksom. Visst er det herlig å spise tradisjonsmat, – men vi gjør jo det resten av året også. Selv ribbe spiser vi noen ganger om sommeren. Marsipan er ikke lenger forbeholdt jula. Det samme gjelder nøtter, clementiner, fiken og dadler. Gaver? Vi gir hverandre gjenstander hele tiden, og ingen må vente til jul før de får ny sykkel nå til dags. Ikke rart media er fulle av «gavetips til den som har alt».

Gjøremålene på julehuskelisten er er mange. Altfor mange. Listen gjenoppstår fra året før, og forlenges i økende tempo fra begynnelsen av november. Hvert år rekker jeg omtrent halvparten. Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til. Etter som deadline nærmer seg stryker jeg stadig flere ting fra listen, senker kravene, lytter til hjertet og kroppen, – og godtar min egen utilstrekkelighet.

Jeg hysjer på Julestress-nissen. Noen ganger rekker jeg tunge til ham. Han furter. Hele desember furter han. Den eneste gangen han lo var da jeg hengte opp julegardiner 1. desember. Jeg vinner sakte, men sikkert maktkampen. Men likevel vet jeg jo at han er der med hele sin irriterende tilstedeværelse.

Nå er det litt over en uke igjen til julaften. Jeg knipser Julestress-nissen ned fra skulderen. Hører et bløtt «plopp» i det han treffer gulvet. Deretter feier jeg ham under teppet. Jeg har strøket rundvask av lista også. Nå kan han ligge der og mumle frem til våren når teppet skal ut på snora og få bank…

Hva skjer om jeg ikke er ferdig med «alt» når julaften kommer? Ingenting spesielt. Julestemningen, ja selveste «juleånden», kommer sigende julaften rett etter middag og før desserten har rukket å nå magemålet. Julefreden senker seg over alt som står igjen ugjort. Det blir jul likevel. Julestress-nissen vrir seg under teppet. Han liker ikke å tape. Blæh!

 

Lammelåret

Bra skrevet!

.. selv har jeg senket terskelen i huet like mye som i kroppen i år. Så jeg har enda mindre dårlig samvittighet og nederlagsfølelse enn tidligere år. Det er befriende!

Legg igjen en kommentar